Intervju med Peter Molyneux

Solen har nettopp stått opp, og stråler fra en skyfri himmel. PR-folk løper forvirret rundt - det er tilsynelatende noen journalister, som ikke er møtt opp. Jeg kaster et blikk på klokken - det er gått en pen håndfull minutter over tiden. Siden dette trekker fra minutter fra min samlede intervjutid, så er minutterne som kostbare dråper som fordamper i varmen. Endelig skjer det noe - til helvete med de andre sløve folka - nå står jeg for tur. Døren åpner seg, og vår intime flokk slippes inn. Det er en spartansk innrettet container, det står kun et lite bord med en pc på her inne. Mer interessant er dog mannen, som smilende sitter og venter. Lettere betatt setter jeg meg ved siden av orakelet Peter Molyneux.

En forvirret pressekvinne forklarer, at vi må skynde oss. Skjermen blendes opp, Fable toner frem, og Peter begynner å forklare. De fleste har nok hørt om Fable - tidligere Project Ego - fra før. Kort fortalt, så er dette et rollespill med et twist. I stedet for at du tilpasser deg den virtuelle verden, så tilpasser den seg til deg. Mørke krefter truer verden, og i dette scenariet har krigere gode betingelser. Du trer selv inn som en ganske ung kar, og gjennom dine handlinger skal du bli den største helten, som noengang har levd. Opprinnelig hadde Peter Molyneux og resten av teamet bak Fable satset på en totalt åpen verden. Men etter å ha hatt en masse folk til å teste spillet, fant de ut at det simpelthen var for kjedelig. Folk ønsket struktur, og et overordnet mål med deres ferd. Derfor ble handlingen endret, så det i stedet er historiedrevet i en fri interaktiv verden. Det er altså hele tiden objektiver som skal løses, men hvordan, når og hvorfor - det er helt opp til deg selv.

Det som virkelig gjør Fable anderledes i forhold til andre titler er, at du har alle muligheter til å forme din egen helt. Velger du tungt arbeid, vil figuren din bli en skikkelig bjesse. Bruker du hovedsakelig høyre arm, så blir denne mer muskuløs. Sidder du mye inne og leser trolldom og magi, så blir figuren din blek - og jeg kunne fortsatt å ramse opp. I tillegg så går tiden i spillet. Figuren din blir eldre, og planter du eksempelvis et frø, så vil dette kanskje ha blitt til et tre etter noen år. Som om det ikke var nok, så vil din figurs oppførsel også virke inn på hans utseende. Velger du å være en ond jævel, så vil du merke at figuren får sorte ringer under øynene, har nervøse ticks og et forvridd uttrykk i ansiktet.

En morsom tilføyelse er muligheten til å selv velge, når du skal klippe håret og barbere deg. Her kan du også velge, hvilken stil du vil ha. Blir du en stor helt, så vil du merke, at folk i byene begynner å kopiere den stilen du velger - ren idol-dyrking. Mens Peter forteller, så dukker det forskjellige scener opp på skjermen. Alt ser meget imponerende ut. Det vises noen intense kamper, og et nøye uttenkt magisystem. Han forteller, at verdenen er fylt med andre helter, og man løpende kan holde øye med, hvem som er den mest berømte/beryktede. Det får meg til å bryte inn, og høre om vi så kan forvente tittelen til Xbox Live. Han tenker litt over det og forteller at det desverre ikke vil bli tilfellet i første omgang. Ganske enkelt fordi muligheten ikke eksisterte, da de startet på tittelen. Allikevel vil han ikke utelukke, at det kommer en utvidelse på et senere tidspunkt.

Lettere stresset kikker Peter Molynoux på klokken, og forteller at vi bør komme oss videre til neste tittel. En ny skive trylles frem, og det er blitt tid til å betrakte B.C. Dette er et action-adventure, hvor vi følger en gruppe hulemenn. Igjen har Peter Molynoux vært idèmaker, og forsøkt seg med en anderledes fremgangsmetode. Selve innfallsvinklen er ellers simpel nok. B.C. er delt opp i en rekke kapitler, hvor du hver gang presenteres for noen objektiver. Dette kan være å samle mat til dine hulemenn, drepe en gruppe dinosaurer eller noe helt annet.

Det som gjør B.C. anderledes er at du selv, gjennom dine handlinger skal lære stammen din nye egenskaber. Et eksempel på dette kan være, når du samler mat. Først ber du et par av stammemedlemmene om å følge med deg. Deretter klatrer du opp i et tre, og begynner å plukke epler. De andre vil følge dine bevegelser, og forsøke å gjøre det samme. Når dere så har plukket nok mat, plukker du opp litt av maten og går tilbake til leiren. Igjen vil de andre herme etter deg og begynne å ta med mat hjem. Dette er det helt sentrale i spillet. Stort sett alle spillets gåter og pusslespill bygger nemlig på, at du skal lære fra deg. Men hvordan du velger å løse de forskjellige oppgavene, varierer.

Peter Molynoux loader en seksjon av spillet, for å gi meg et eksempel. Her styrer han tre hulemenn opp på toppen av en bakke. Foran de er en fordypning, hvor det i bunnen står en flokk raptorer. Peter forklarer at objektivet er å utslette disse raptorene, og viser meg deretter tre måter å gjøre det på. Første metode er ved å bruke noen tunge runde steiner, som ligger på toppen. Han styrer en av hulemennene bort dit, og forsøker å dytte ned steinen. De andre hulemennene ser hva han gjør, deretter går de bort og hjelper til. Vips, så ruller steinen ned, og knuser noen av de intetanende dyrene. Fornøyd styrer han så den lille huleboeen over til et tre, hvor han henter et eple. Eplet blir forgiftet og kastet ned til de resterende raptorene. En av dem ser det, og løper bort for å spise det. Et kort øyeblik passerer, grønn tåke stiger ut av munnen på dyret, og det faller dødt om. Deretter løper han bort til de to andre huleboerne, og sammen løper de ned, og dreper de resterende raptorene. Hvilken innfallsvinkel man velger, er helt opp til én selv.

Plutselig går døren opp. Tiden er omme. Jeg takker Peter Molynoux for hans tid, og går lettere imponert ut i solen igjen. Manden som står bak geniale titler som Popolous, Dungeon Master og Black & White, har tilsynelatende mer magisk digg i ærmet. Jeg gleder meg i hvert fall veldig, til spillene blir utgitt.