Immaculate

Sydney Sweeney er skuespillerinnen på alles lepper akkurat nå. Men bortsett fra hovedrollen i TV-seriefenomenet Euphoria, har hun faktisk ikke noe reelt arbeid å vise til for sin enorme popularitet ennå. Ja, den romantiske komedien Anyone but You spilte inn over 200 millioner dollar, og hun spilte også hovedrollen i Madame Web, så det er ganske vågalt, og også kult, at hun personlig var med på å sikre produksjonen av skrekkfilmen Immaculate.

Immaculate handler om søster Cecilie (Sweeney), som kommer til et kloster i Italia etter å ha funnet Gud under en nær-døden-opplevelse. Kort tid etter viser det seg imidlertid at Cecilia er gravid uten noen gang å ha hatt samleie med en mann. Klosteret fastslår at graviditeten er "Immaculate", på samme måte som Jesus ble unnfanget, men umiddelbart etter begynner det å skje mystiske ting.

Og la oss begynne med Sweeney - hun har det bra. Det høres kanskje litt krast ut, men Immaculate er hennes film, hun er med i 90 % av scenene, og det er gjennom hennes filter vi bearbeider de hendelsene filmen utsetter oss for, og det fungerer... ja, bra. Nei, det er ikke noen prisverdig kraftprestasjon som får veggene til å riste av ren troverdighet eller star power, men hun er heller ikke i hovedrollen utelukkende på grunn av utseende eller kassasuksess - hun er helt klart talentfull. Uerfaren, men dyktig.

Problemet er ikke Sweeney, men snarere at en ganske heavy metal-aktig avslutning (som ikke fortjener sin egen f*cking trailer, Neon) Til tross for hennes akseptable prestasjon, er filmen noe forutsigbar, og faller ned i den samme okkulte revival-of-the-devil-idéboksen vi har sett tusen ganger før uten å ha noe særlig originalt å si i prosessen.

Misforstå meg rett; produksjonsverdiene er høye nok her, de italiensktalende skuespillerne rundt gjør en overraskende god jobb, og det finnes et par smart organiserte sekvenser, men Immaculate klarer aldri å bygge opp det tykke teppet av atmosfære som filmen så hardt prøver å overbevise deg om at den har. Det hele blir bare litt middelmådig, særlig når det ikke finnes noen spennende ikonografi å falle tilbake på.

Med det mener jeg at det ikke finnes noe monster, ingen skygge, ingenting å frykte, og selv om klosteret filmen utspiller seg i danner en gotisk ramme, klarer verken mysteriet som lurer under overflaten eller det overnaturlige og uforklarlige å skape noen form for uhygge.

Men det er nok av spennende musikk fra komponisten Will Bates, og ganske presist designede miljøer fra Elisha Christian, og det hele går opp i en høyere enhet, igjen takket være en slutt som gir oss Sweeneys mest overbevisende øyeblikk, og kanskje filmens beste scene.

Så Immaculate er ikke dårlig, men den representerer heller ikke noen nyskapende fornyelse av sjangertroper vi har sett mange ganger før. Det er klassisk generisk okkult skrekk, men det betyr ikke at det ikke vil være en flott fredagsskrekkfilm for mange.