Ilomilo

Det er så søtt og bra at man nesten knekker. Ilo og Milo er to fargeglade krabater som hver dag treffes i en park for å drikke fruktte og mumse kaker (en dag teller de smulene. Det er 47 stykker). Men hver dag forvandles parken - eller så er det Ilo og Milos hukommelse som spøker - og de skilles ad. Sørgelig. Så sørgelig at de i to separate verdener gråter så mange tårer at det dannes en flod.

{Ilomilo} er et gåtespill hvor man tar kontroll over begge disse to. Målet er å gjenforene dem i hvert brett ved å vandre gjennom superkoselige nivåer bestående av blokker. Iblant finner man nedsenkbare broer som kan plukkes opp og bæres videre for bruk i andre gåter. Fra tid til annen blir man hindret av "stoppblokker" der hodeskaller hopper frem når du nærmer deg. Rundt omkring finnes også piler som lar deg, i ekte {Super Mario Galaxy}-stil, trosse gravitasjonen og gå på siden eller undersiden av klossen.

Utfordringen går ut på å ta med seg broer til rett sted, lure stoppblokkene, aktivere heiser og plassere Ilo og Milo på rett sted. Det tar ikke lang tid før det begynner å bli vanskelig, så la ikke det sjarmerende ytre lurer deg. Lange tenkepauser og omstillinger er helt nødvendig.

Ilomilos verden er unik, men det finnes fortsatt spor av andre spill. {Little Big Planet}s visuelle design, {Super Mario Galaxy}s gravitasjon (som sagt) og humoren fra Rares spill. Bare å se seg omkring på husene og de snirklete konstruksjonene som henger i løse luften er en nytelse i seg selv. Musikken og lydeffektene er også verdt å nevne.

Trekkspill, blokkfløyter og merkelige rytmeseksjoner legger an en koselig stemning, men selv om musikken er livlig blir den aldri påtrengende. Jeg må i tillegg nevne lydeffektene, som er både subtile og pene. Når Ilo prøver å gripe en kloss som Milo står på (bare i en annen vinkel) hører man en avkreftende "nah-ah"-lyd og et rist på hodet fra spillfiguren.

Et trykk på Y-knappen zoomer ut kameraet for å få et bedre overblikk. Akkurat dette er ikke helt smertefritt, da det å rotere kameraet er begrenset til å veksle mellom fire lag. Her hadde det vært optimalt med et fullstendig fritt kamera - selv om jeg ikke kan påstå at det forstyrrer opplevelsen nevneverdig.

Her finnes 49 brett og de går relativt kjapt å gjennomføre, men gjenspillingsverdien er helt grei til å være et gåtespill. Iløpet av brettene kan man samle såkalte Safkas som låser opp bonusmateriale, Ilo og Milos minner kan innhentes via fragmenter spredt omkring i omgivelsene og poengtavler på nett gir insentiv til å klare brettene med så få bevegelser som mulig.

Når Ilo og Milo gjenforenes, for så å danse en dans som kan smelte selv det hardeste hjerte, da er det vanskelig å være kynisk. Jeg gir opp, begir meg videre til neste brett til tross for at klokken beveger seg mot natt og hyller svenske Southend Interactive. {Ilomilo} er et puzzle-spill av aller høyeste rang.