Hit Man

Gary Johnson, som tilsynelatende er basert på en virkelig person, lever et anstendig og noenlunde normalt liv som universitetslektor som krydrer tilværelsen med å jobbe svart som leiemorder. Vel, ikke en ekte leiemorder, selvfølgelig; politiet i New Orleans bruker Garys ypperlige skuespillerevner til å lokke ut potensielle klienter som er ivrige etter å bestille mord. Gary er skremmende god til å spille rollen som en iskald leiemorder, helt til den glødende klienten Madison Masters smelter hjertet hans. Etter møtet er ingenting som før, og Gary må bestemme seg for om han skal legge fra seg rollen som leiemorder eller ta det spranget han aldri trodde han skulle ta: å skifte identitet helt og holdent.

Jeg er ikke sikker på hva jeg håpet på da jeg først hørte om Hit Man, men jeg er glad for at denne filmen finnes. For dette var en av de skarpeste og mest kantete romantiske komediene jeg har sett på lenge. Det skal sies med en gang. Richard Linklater har sammen med Glen Powell produsert et helt fenomenalt manus som er så utsøkt intelligent og smart at jeg fortsatt har vondt i munnvikene etter å ha ledd så mye i kinosalen. Hit Man er noe så underlig som en sommerlig New Orleans noir som samtidig klarer å varme med en utrolig søt kjærlighetshistorie med en litt makaber undertone. Glen Powell, jeg tilgir deg for den forferdelige Anyone But You, for kjemien med Adria Arjona er rett og slett gnistrende, og hans komiske Mr Ripley-bredde er ofte strålende.

Mellom attentatepisodene tar Linklater noen filosofiske pustepauser i et auditorium for å utforske hva det vil si å forandre seg som menneske, ispedd forbryterbilder av godtroende klienter og en kavalkade av stadig mer latterlige Gary-forkledninger. Komedieelementene er like balanserte som de er originale, og den herlig bitende dialogen løfter en allerede underholdende fortelling til uventede høyder. Som komedie bryr Linklater seg heldigvis ikke så mye om rett og galt; Hit Man handler om å bryte ut av skallet og våge å forandre seg som person, så lenge man ikke har politiet i New Orleans i hælene.

De komiske scenene overbeviser ikke alltid, og noen av filmens vendinger løses litt for raskt, men det er så mye selvtillit og hjerte i denne sjangerblandingen at det ikke gjør så mye. Hit Man er en hysterisk morsom romcom med akkurat passe mye mørke og forskrudd politithriller, som samtidig klarer å være både munter og tankevekkende. Det er med andre ord Linklaters mest severdige film siden Boyhood, og anbefales på det varmeste til alle turtelduer der ute som ønsker å kjøle seg ned i kinomørket.