Hide the Corpse

Realcasts nyeste VR-tittel tar spillerne med inn i et moralsk grumsete territorium med et herlig skrudd konsept. Som navnet antyder, handler Hide the Corpse om å gjemme et lik før politiet dukker opp, noe som ikke akkurat er et vanlig sommertidsfordriv.

Det er ingen overordnet historie her, bare en rekke enkeltstående utfordringer som hver for seg forteller sin egen mørke historie. Premisset er det samme hele veien: Du sitter fast i et rom med et lik, og politiet er bare minutter unna. Din jobb? Gjem liket og fjern alle inkriminerende bevis før gutta i blått kommer og snuser rundt. Spillet kan spilles om igjen fordi gjenstander og lik plasseres tilfeldig, noe som tvinger spillerne til å utforske omgivelsene og være kreative når det gjelder gjemmesteder. Noen av disse stedene er på grensen til hemmeligheter, og oppdages mer ved et uhell enn ved design, noe som kan føles litt urettferdig, selv om det unektelig er tilfredsstillende å snuble over et.

Før du i det hele tatt begynner å spille, krever Hide the Corpse et merkelig stort spillområde for sin virtuelle sone, noe som er rart med tanke på at du stort sett er stasjonær, enten du sitter eller står. Den eneste virkelige bevegelsen kommer fra å plukke opp gjenstander, bortsett fra å vifte med de virtuelle hendene dine med Sense -kontrollerne. Bevegelser håndteres via tommelpinner innenfor et begrenset område, med trinnvis svinging.

Du griper gjenstander ved hjelp av avtrekkerknappene, og spillets fysikksimulering gir en tilfredsstillende følelse av vekt til alt. Det er her spillet briljerer: Å dra et tungt lik gjennom uoversiktlige rom og stappe det inn i alle kriker og kroker du kan finne, er både dystert og merkelig overbevisende. Men hvis du drar for hardt, mister du grepet, så fart er ikke alltid din venn, selv når klokken tikker. Vektsimuleringen er imponerende utført, og gir en ekte følelse av tyngde og motstand når du løfter og manøvrerer gjenstander.

Når tiden renner ut blir prestasjonen din bedømt. Hvis politiet får øye på liket, er spillet over. Hvis du har gjemt det godt, får du poeng basert på hvor mange personlige gjenstander du har klart å skjule, hvor mange fingeravtrykk som er igjen, og hvor raskt du klarte det. For å låse opp nye områder må du gjemme liket på to forskjellige gjemmesteder i hvert nivå. Det er seks forskjellige miljøer å spille gjennom, alt fra en typisk leilighet til en fullverdig romstasjon.

Poengsettingen er ganske streng, så det er mye rom for forbedring ved gjentatte løp. Når det er sagt, føles tidsgrensen, selv i de tidlige nivåene, aggressivt kort, og presser spillerne til hektiske avgjørelser. Kaoset er en del av sjarmen, men det hadde vært fint å ha et øyeblikk til å puste og legge strategier. Selv om det er de samme gjenstandene som skal gjemmes hver gang, gjør den tilfeldige plasseringen kombinert med tidspresset at det er lett å glemme noen, noe som betyr lavere poengsum. En sjekkliste for bevisdestruksjon ville vært et kjærkomment tillegg.

Visuelt er Hide the Corpse rent og stilig i sin enkelhet. Spillet har en groovy 70-tallsstemning med lavalamper, velurteksturer og en varm fargepalett. Tegneseriegrafikken, som nå er mer regelen enn unntaket i indie-VR, er godt utført og slår an en leken tone til tross for det morbide temaet. Det er akkurat nok detaljer til at verden føles levende. Karakterene har personlighet, fra de sære bartene til likenes fargerike antrekk og slappe lemmer. Ytelsen på PS5 er jevn, uten merkbare problemer med innlastingen. Du kommer til å svette mot klokken, men reisesyke kan slå like hardt, for etter mindre enn en time trengte jeg en alvorlig pause fra likskjulingen.

Lydsporet matcher stemningen fint med avslappede 70-talls gitarspor, som passer perfekt til spillets mørke humor. Dessverre er det samme låt i alle banene, og det blir fort kjedelig.

Hide the Corpse er noe annerledes. Et finurlig puslespill som tør å være rart og omfavner sin makabre humor. Det enkle, men smarte konseptet holder i flere timer med moro, selv om kvalmen kommer snikende. Helheten føles litt halvferdig og gjentar seg selv litt for ofte, men med litt finpuss kan denne indie-kuriositeten utvikle seg til noe mye større. Det er mye potensiale i likskjulende kaos.