Grow Dammit!

Hver uke slippes en bråte nye spill på Appstore, og det med svært varierende kvalitet. Det er mange som roper om oppmerksomhet, og det er lett å gå seg vill blant halvhjertede forsøk og rene møkkaspill. Likefremt er Ios en plattform som har vokst i lang tid, og den fortsetter å vokse. Selv er jeg forsiktig med å kaste bort tiden min på spill som jeg lett kan se er gutteromsprosjekter blottet for både sjarm eller kvalitet. Derfor var det også desto bedre å stifte bekjentskap med de norske utviklerne i Poio.

Utviklerstudioet utgjøres av tospannet Daniel Senn og Karl-Erik Rønsen, to unge menn med store ambisjoner. For to år siden forstod de at Ios-plattformen hadde et enormt potensial, og det gjaldt bare å finne den rette oppskriften. Bare... De satte igang med en idé om den ultimate blandingen av strategi, gåteløsing og action, men viktigst av alt: Multi touch-funksjonen skulle tas i bruk i langt større grad enn det som var (er) vanlig. Etter mye testing ble det stadig klarere at strategi og action ikke gikk hjem hos spillerne, og alt fokuset ble lagt på gåteløsing. {Grow Dammit!} var dermed på vei til overflaten.

Spillet følger flere standardoppskrifter. Det er enkelt å lære, men vanskelig å mestre. Det har korte oppgaver hvor du rangeres med det kjente én til tre-systemet fra {Angry Birds}, og det er ofte fristende å skaffe seg full pott før man går videre. Det har sjarmerende figurer, eller planter, som jeg lett kan like. Dette er enkle prinsipper for å fylle kortere ventetider på bussen eller andre steder du har nettbrettet tilgjengelig.

{Grow Dammit!} starter med å introdusere tre småfrø, såkalte seedlings som hele tiden roter seg bort på fremmede planeter. Spillets helt heter Uncle Red, og han reiser etter dem for å berge de små fra alle slags kinkige situasjoner. Uncle Red er en plante som du skal få til å vokse ved å bruke vekstfaktorer som sol, regn og ildfluer. Ålreit, så gir ikke ildfluer bedre vekstgrunnlag i følge biologien, men de bidrar med mobilt lys i mørke avkroker - og det er alt Uncle Red behøver for å la røttene sine gro ut til sine tre nevøfrø. Seedlingene er reddet idet røttene når frem til dem.

Utfordringene presenteres gradvis i form av snegler, sopper og vulkaner. Sneglene patruljerer planeten, spiser opp røttene som kommer i dens vei og eksploderer og forsurer hele planeten hvis de kommer i kontakt med sterkt lys eller vann. Soppene patruljerer ikke, men står plassert slik at man må styre regn og lys forbi og dermed unngå at også de eksloderer og forsurer hele planeten. Vulkanenes oppgave er å innføre tidspress. Det er uvesentlig hva du gjør for å unngå dem - de kommer uansett til å ha utbrudd, og med miljøene mot deg gjelder det å handle raskt.

{Grow Dammit!} stiller ikke de største kravene til bruken av flere fingre til å begynne med, men multi touch er nesten alltid til stede. Eksempelvis leder man regnet og røttene ned i en avkrok hvor ildfluene svermer, og mens man pøser på med vann bruker man en annen finger til å få ildfluene til å lyse opp. Legger du til bruken av sollys, så har du plutselig fire fingre i aksjon på skjermen samtidig. Det er absolutt løst på en smidig måte, men det kan hindre deg i å se alt som skjer, og det krever at du legger Ipaden i fanget (eller et annet egnet sted). Uansett, et nytt og spennende konsept - som funker.

De ensfargede planetene (ulike gråtoner) står i fin kontrast til Uncle Reds knallrøde røtter, og hans tre røde nevøer. {Grow Dammit!} har et minimalistisk design, men etter å ha sittet i sofaen en stund blir jeg litt lei av synet. Designet tjener en hensikt, og det ville neppe gjort spillet noen tjeneste å ha mer farge på selve planetene. Det jeg eventuelt savner er litt gulskjær i solen og ildfluene, og kanskje blått regnvann ville frisket opp det hele litt.

Som en kontrast til den tidvis tamme visuelle siden, kan {Grow Dammit!} skilte med et herlig lydbilde. De små frøenes søte rop om hjelp, solens mektige klang når den skinner og regnets skyllende vannlyd akkompagneres av en beskjeden bakgrunnsmusikk. Det føles passende til spillets form uten å bli slitsomt. For første gang i min levetid hadde jeg aldri lyst til å slå av lyden under gjennomspillingen, i motsetning til de irriterende tonene man finner i spill som {Angry Birds}, {Tiny Wings} og så videre. Det er en bragd i mine øyne.

Spillet er likevel innbydende og sjarmerende. Sjarmen er hovedsaklig representert ved Uncle Reds oppgitte miner hver gang de søte frøene befinner seg i trøbbel. {Grow Dammit!} inviterer spilleren inn med enkle mekanikker, og utfordringene føles aldri uoverkommelige. Det er godt balansert slik at man kan komme seg gjennom alle brettene uten de helt store problemene, men jeg merker fort at jeg ikke vil gå videre uten å ha reddet alle tre. Dette forsterkes av meldingen som kommer etter et mislykket forsøk: "One gone - can you live with that?".

Implementeringen av multi touch er spennende og velkomment, men det kan dekke til litt for mye av skjermen til tider. Det finnes heller ingen poengsummer, slik at det ikke er noe mer å gjøre etter at du har oppnådd full pott. Poio lover å komme med flere brettpakker - helt gratis - hvor de også skal introdusere nye mekanikker. Inntil videre begrenser spillets holdbarhet seg, men sett bort fra dette er {Grow Dammit!} et kvalitetsspill til Ipaden til 14 kroner, og det bringer utvilsomt noe nytt og friskt til plattformen - og det kan jeg like.