Godzilla

Gareth Edwards' Godzilla er svær. Veldig svær. Og med litt ekstra vekt på kroppen enn sin forgjenger fra 1998 (Roland Emmerichs kyllingbein/Jay Leno-hake Godzilla) har legenden offisielt kommet tilbake som det ultimate filmmonsteret i det som potensielt kan bli årets mest minneverdige kinoopplevelse.

Helt siden Godzilla først ble vist på lerretet for 60 år siden i Ishiro Hondas klassiker, har kjempene av filmmonstre prøvd å gå i dens fotspor, men endt opp i en ny sjanger av katastrofefilmer, hvor hovedfokuset ofte ender opp med å bli hvor mye ødeleggelse man kan stappe inn i 90 minutter. På mange måter er denne formelen på monsterfilmer blitt lite forandret de siste årene med filmer som eksempelvis Cloverfield og Transformers, der ødeleggelsene er massive i skala, men altfor like hverandre - vi vet hvordan en skyskraper blir ødelagt og trenger ikke se det gjennom en hel film.

Gareth Edwards har på den annen side klart å gå bort fra hva man forventer av ødeleggelser og skapt en helt ny visjon av "ødeleggelsessjangeren", og han bruker smart kinematografi og et vakkert soundtrack til å bygge spenningen opp gjennom hele filmen.

Filmen følger Ford Brody (Aaron Taylor-Johnson), familiefar og soldat, samt sønnen til forskeren Joe Brody (Bryan Cranston). Etter en tragedie som barn har han sjeldent kontakt med sin far, som ikke har gitt opp på sine teorier om hva som skjedde 15 år tilbake i tid, da et signal vekket oppmerksomheten hans, et signal som senere ble dekket over som en naturkatastrofe. Når faren havner i trøbbel drar sønnen tilbake til Japan, og sammen finner de ut at hans teorier var korrekte og at et monster skjuler seg under jorden. Det er her vi blir introdusert for monstrene som deler skjermen med Godzilla kalt M.U.T.Os (massive, unidentified, terrestrial objects). Det er på dette punktet at helvete bryter løs og kaoset begynner. Ford sloss nå ikke bare mot Godzilla og M.U.T.O.ene, men også for å komme seg tilbake til sin familie i USA.

Filmen finner sted både i Japan, på Hawaii og i USA. En ting må oppklares - selv om Frihetsgudinnen blir sett i traileren, tar ikke Godzilla turen til New York som sin forgjenger, men i Nevada ørkenen og San Fransisco. Dette er en av filmens største fordeler, da vi får se monstrene råde over byen i all sin prakt uten å forsvinne bak altfor mange skyskrapere.

Og er det noe Edwards har vært spesielt flink med, så er det å vise størrelsen på monstrene. Smarte vinkler og med både mennesker, båter, fly og bygninger som målestokker gjør at man får et helt nytt perspektiv på hvor stor Godzilla virkelig er - og det er virkelig skremmende.

Det er her ikke bare snakk om et monster som tramper seg gjennom en by og etterlater den ødelagt - Godzilla er koreografert på en spektakulær måte, og hver bygning som faller gjør det av en grunn. Godzilla har den seriøse tonen vi ser både i Honda-originalen og i bølgen av seriøse og mørke Nolan-filmer, og filmmonstrets utseende drukner ikke i spesialeffekter. Når det er sagt så blir mye ødelagt - veldig mye. Og er det en film du burde se i sommer i 3D så er det Godzilla.

Jeg var heldig nok å se filmen i IMAX 3D, noe som er sagt å være bedre enn alle andre versjoner - og det er forståelig. Fra scenen hvor militæret kaster seg ut av et fly og vi får se dem falle i et vakkert bilde av himmelen, med Alexander Desplats fantastiske soundtrack i bakgrunnen, til Godzillas hale som feier gjennom China Town, fanger Edwards følelser av både frykt og spenning. Jeg tok meg selv i å glise under noen av filmens mest episke øyeblikk, og selv om scenene i San Fransisco er fantastiske så var det Godzilla sitt brøl i China Town som ga meg frysninger, en scene skapt for en kinosal, og som jeg vil aldri glemme.

En ting som har ofte blitt påpekt er hvor ofte vi ser Godzilla på skjermen. Mange har tidligere sagt det er altfor lite av Godzilla under filmen og mer fokus på M.U.T.O. ene, men på mange måter er dette noe positivt. I 98-versjonen er Godzilla mye med, så mye at man begynner å ikke bare se på feilene med monsteret, inkludert atompusten som Edwards har inkludert, men at monsteret i seg selv blir mindre spennende. I denne versjonen er Godzillas tid på skjermen aldri kjedelig, og når Godzilla først blir introdusert er det et fantastisk øyeblikk og verdt ventetiden. M.U.T.O.-ene er også for så vidt fantastiske filmmonstre i seg selv, og ser ut som bedre, oppdaterte versjoner av monstrene fra Cloverfield. Godzilla er majestetisk og reptilsk i bevegelsene sine under vann, men gigantisk på land, med bevegelser som minner mer om en bjørn på to ben. Med andre ord er han en oppdatering av Tohos versjon av monsteret, og selv om han mangler fart, er han stor nok til å virke uslåelig.

Og Godzilla får vi se i all sin prakt i en skala som sjeldent blir sett i monsterfilmer, og det er en scene spesielt på Honolulu Airport hvor Edwards klarer å vise et massivt kaos gjennom terminalens store vinduer - et kaos man aldri hadde trodd kunne få plass i kun ett panoramabilde.

Der Godzilla mister poeng er ved historien i seg selv. Hondas bruk av Godzilla som et anti-atomkrig symbol blir uklart i filmen, og satiren vi har tidligere sett i andre Godzilla-filmer er borte. Men det gjør ikke noe - som Edwards selv har tidligere sagt vil filmen vise et realistisk scenario om hvordan menneskeheten hadde reagert, og dette får han til.

Manuset kan også ses på som et minus - dialogen er ofte uengasjerende, og karakterene, med unntak av Cranston, bryr man seg lite om. Samtidig handler filmen til slutt om kjempemonstere, og det er de man bryr seg om heller enn karakterene. Aaron Taylor-Jonson kunne godt blitt byttet ut med hvem som helst, og skuespillerprestasjonen hans er svak, selv om han klarer å gjøre hva Brad Pitt ikke gjorde i World War Z, nemlig å vise at han ikke er uovervinnelig. Kona hans (Elizabeth Olsen) imponerer heller ikke, og forholdet deres bryr man seg lite om. Likevel gjør det ikke noe om karakterene ikke er engasjerende og dype, og Edwards har gjort det riktig i å bruke mer tid på monstrene og gitt mindre tid til karakterenes forhold. Det er tross alt en monsterfilm man skal se, og der de fleste karakterene ender opp uengasjerende gjør Cranston opp for dette med en hjerteskjærende og imponerende prestasjon i begynnelsen av filmen.

Filmen inneholder også et par monsterfilmklisjeer i form av gjenforeninger og en sluttsekvens som er forutsigbar. Likevel er det vanskelig å se hvordan Edwards kunne unngått disse klisjéene. Menneskeligheten i filmen er kanskje halvhjerta gjort, men det passer inn i apokalypsescenarioet, og Edwards avslutter filmen på en upretensiøs måte og holder seg tro til Hondas original, heller enn å lage en 'original' slutt som i 98-versjonen.

Sommerfilmer på kino har en tendens til å bli ironiske og tomme, og mister lett den episke følelsen Spielberg fikk oss til å føle med filmer som Jurassic Park. Det er disse følelsene Edwards vil gi deg med Godzilla og, for det meste, klarer han dette. Blandingen av de store og episke scenene og fokus på en håndfull karakterers møter med monstrene gir en større følelse av frykt, mer enn mange andre katastrofefilmer, som ofte mister tettheten mellom menneskene og monstrene.

Godzilla er en hyllest til verdens mest kjente filmmonster, og er nytenkende og ambisiøs, uten å tråkke på hva vi alle elsker med Godzilla. De som ser etter satire, B-film-elementer og engasjerende karakterer kan bli skuffet, men ser du etter ren og skjær underholdning vil denne filmen få deg til å juble. Om Godzilla vil få en oppfølger er sannsynlig, og å se monsteret dytte ned en skyskraper eller to til er noe jeg faktisk ser frem til. Svakhetene med filmen eksisterer, men er så enkelt glemt i mengden av imponerende spesialeffekter, action og det fantastiske brølet til Godzilla.

Dra på den beste kinoen du kan og ta med deg 3D-brillene. Godzilla er offisielt tilbake som kongen av alle monstere.

Lagt til 27.05.2014

Denne anmeldelsen var basert på min opplevelse av å se filmen i IMAX 3D i London. Jeg fikk muligheten til å se filmen på nytt i vanlig 3D i Oslo, og hadde dette vært eneste erfaringen jeg hadde hatt ville filmen fått en lavere karakter. Det visuelle og ikke minst lyden hadde mer å gjøre med hvor bra Godzilla var enn det jeg trodde, og jeg forstår at opplevelsen av filmen i vanlig 3D kan skuffe stort. Man ser feilene enklere og de fine nyansene i lyden blir borte. Karakteren hadde blitt satt til 8 i vanlig 3D.