Genji

Genji er basert på en roman som er skrevet for rundt tusen år siden av en japansk adelsdame som het Murasaki Shikibu. Vi befinner oss i Japan rundt 1150. Landet styres av Heishiene, en ond krigerklasse. De er sterke fordi de er i besittelse av noen steiner som tidligere har tilhørt krigerguden Shukenten, og disse steinene har naturligvis magiske krefter. Steinene, Amahagane, har en lys og en mørk side, og landets onde ledere har kanskje ikke så overraskende vendt steinene mot den mørke siden. Det finnes heldigvis også en liten gruppe ekte aristokratiske samuraier, som vil bruke Amahagane i det godes tjeneste - Genjiene. I begynnelsen av spillet styrer vi Genjisamuraien Yoshitsune, landets rettmessige hersker, som selv sitter med en av de mektige Amahagane-steinene.

Gangen i Genji minner en hel del om TV-serien Yu-gi-oh. Du drar ut i verden og passer på deg selv, og blir hele tiden presentert for nye motstandere, uten at de er en del av historien. Hvis du skulle være i tvil om svina som kommer løpende mot deg med blanke våpen er ute etter å ta deg, kan du høre på melodien som spilles for å indikere at nå er det slåsskamp. Intensiteten i spillet blir litt hemmet av at det hele tiden insisterer på å gi deg det fulle overblikket i enhver kamp, som alltid foregår i en sirkel med diameter på ca. 20 meter, dog begrenset av naturlige hindringer. Dette gameplayet gjør at du kommer langt bort fra kampens hete, noe som trekker ned. Egentlig handler spillet, sett fra et gameplaymessig synspunkt, i det ytterste om å trykke på firkanttasten. Trykk, trykk, trykk, trykk. Dette gjør spillet meget ensformig.

Med jevne mellomrom møter man bosser, og når man har hakket dem til plukkfisk, stjeler man deres Amahagane-stein. Ved å oppsøke en fullstendig gal prinsesse kan man få steinene vendt over mot den gode siden. Yoshitsune kaster seg ut i det ene noble prosjektet etter det andre, og underveis blir han venn med den enorme munken Benkei. Deretter kan man vekselvis spille Yoshitsune hvis man skal gjøre noe raffinert, og Benkei dersom det trengs litt god gammeldags muskelkraft. Dette gir spillet en velfungerende dynamikk, selv om det i grove trekk hele tiden handler om det samme, nemlig trykking, trykking og atter trykking. Forøvrig inneholder historien kidnappede prinsesser, onde Heishier, en ond gudinne til hest, sannheten om Yoshitsunes far, drager, en hemmelig pakt mellom Koyo og Taira-no-Koyomori (ikke spør), forheksede statuer, forræderiske byboere, magiske våpen og så videre, og så videre. Alt som hører hjemme i en ekte japansk saga med andre ord.

Du får en karakter for hver fiende du dreper, og for meg er det denne karakteren som gir spillet den egentlige opplevelsen. Det gir et kick å drepe noen med graden Mester, eller noen med høyere nivå i kamp. Det er også direkte gøy å kløyve motstanderne på kryss og tvers når man spiller som gorillaen Benkei. Og når vi først skal slåss, kan jeg ikke tenke meg å gjøre det i penere omgivelser enn i Genji. Kampene foregår i skogkledde fjellområder, vakre templer, uhyggelige tunneler, på krokete gangbroer - hver og en vakre nok til å være med i et reisemagasin. Jeg kan for eksempel ikke gå lei av å vandre rundt i en liten by ved veien, mens de japanske kirsebærtrærne drysser deres lyserøde blader ned over meg. Dessverre vil bakgrunnene virke direkte flate, for karakterene kan slett ikke manipulere dem. Det er især påfallende når Benkei hamler opp med åtte krigermunker i en zen-hage uten så mye som å lage den minste uorden i det fine grusmønsteret.

Fiendene kan deles inn i to grupper: De vanlige soldatene, som har en tendens til primært å være et irritasjonsmoment i spillet uten egentlig å utfordre, og bossene, som generelt har en tendens til å være skikkelig, skikkelig vanskelige. De har det med å kunne dra nye angrep opp av hatten, angrep du ikke har noe forsvar mot. Til gjengjeld kan du reparere deg selv i løpet av kampene, noe som utligner styrkeforholdet. En av de første bossene er en tiger-drage, som eide meg ganske mye da jeg møtte han den første gangen. Den kan stange deg, har hale som en slange, den kan bite deg, den har et sverd på hver pote og den rygger inn i deg hvis du går bak den, for den har horn i bakenden også. I tillegg kan den sprute ild og lage mindre jordskjelv. I begynnelsen er dette litt av en munnfull, og jeg må si at denne tiger-dragen er spillets høydepunkt. De etterfølgende bossene er fortsatt trøblete, men de er bare tullinger med sverd, som trenger et par hakk før de dør.

Genji: Dawn of the Samurai har all den historien man kan ønske seg i et spill, men spillet forteller den så dårlig at jeg synes de egentlig burde latt den ligge. Hvis Game Republic hadde gjort seg litt mer flid, kunne dette ha blitt Tekken med sverd, eller en digresjon fra Onimusha. Hadde det ikke vært for det ensformige gameplayet. Kunne blitt bra, men det ender opp midt på treet.