#GameStruck4: Odd Karsten

GameStruck4 handler i hovedsak om spill som har formet oss som gamere, eller som ellers har gjort et sterkt inntrykk på oss. Jeg har derfor etter mye grubling kommet frem til disse fire (og det er sykt vanskelig å bare kunne velge fire!) spillene. Det betyr nødvendigvis ikke at de er de spillene jeg synes er de absolutt beste jeg har spilt, men det er definitivt de som har påvirket meg mest.

{Star Wars Jedi Knight: Jedi Academy}
La oss starte med det spillet som virkelig lot meg smake på hva det vil si å synke ned i en snever avkrok av en fandom. Foruten at spillet har en oppriktig kul enspillerrkampanje så er det flerspillerdelen som festet dette spillet i hodet mitt. For gjennom Jedi Academy så opplevde jeg for første gang hva det vil si å bli fast inventar på en dedikert server, ved å møte de samme personene på kveldene, og etter hvert utvikle et vennskap og kameraderi med dem.
Etter hvert som jeg spilte det Star Wars-spillet som (i min mening) fremdeles har det beste lightsaber-slåssesystemet for multiplayer kom jeg over en klan-server, og etter en del rare ritualer fikk jeg etter hvert medlemskap i klanen - komplett med forumtilgang og ekstra rettigheter på serveren. Og her kommer det gøyale, for de lærte meg alle de måtene du kunne bevege figuren din og klikke med musa for å få frem spesielle angrep, som ikke var listet på noen måte i manualen, og som heller ikke ble utforsket i historie-delen.
Det å få tilgang til så mye kunnskap om et spill i tiden før youtube-tutorials og sentrale wikier var stort for meg, og jeg ser fremdeles tilbake på det å lære slikt direkte fra andre folk som en av de virkelig betydningsfulle øyeblikkene i min gaming-karriere.

Åh, og du kunne modde spillet nær akkurat slik du ville, nevnte jeg det? Så du kunne få helt latterlige (og kule) kamper som et resultat!

{The Legend of Zelda: Majora's Mask}
Jeg måtte ha med et Zelda-spill i lista mi, og selv om Ocarina of Time var helt hinsides alt jeg hadde spilt da det kom ut er det fremdeles oppfølgeren som ligger nærmere hjertet mitt.
For dette var det første spillet jeg spilte som var skikkelig dypt. Jeg hadde spilt RPG-spill tidligere, men her - på de tre skrantne dagene - greide en å bli virkelig kjent med innbyggerne (eller NPCene som noen vil kalle de) i Termina. Den gjennomgående historien er bra nok, men det å se NPCer oppføre seg som folk, med daglige gjøremål, egne problemer og bekymringer, med dialoger som endret seg etter hvert, og det å se at handlingene dine får direkte konsekvenser - det gjør at Majora's Mask virkelig var et spill jeg levde meg inn i som aldri før. Jeg samlet alle maskene, opplevde alle historiene, utforsket hele verdenen. Og jeg sverger at kjærlighetshistorien til Anju og Kafei får det til å røre på seg i tårekanalene mine fremdeles. Det er nok ikke en underdrivelse å si at Majora's Mask introduserte meg til verdien av mellommennesklige opplevelser og forhold.

{Phantasy Star Online Episode I & II} (Offline)
Før jeg begynte med EVE Online og {World of Warcraft}, så var det ett spill som sto for introduksjonen til MMORPG-er (vel, på en måte). Phantasy Star Online Episode 1 & 2 til GameCube er en "samleutgave" av spillet som tidligere hadde kommet ut til Dreamcast, og som hadde en ganske stor følgerskare i Japan. Dessverre hadde jeg, med mitt bosted tre mil utenfor Gokk - en halvtime til høyre for ingensteds, ikke tilgang på internett utenom tregt dial-up. Og det var ikke akkurat mange modem-addons å få tak i til Nintendo GameCube for å si det slik. Så da gikk det som det gikk, jeg spilte spillet offline (noe som heldigvis gikk relativt bra), og multiplayer lokalt sammen med noen andre venner som ble like frelst av dette sære sci-fi action-RPGet med stemningsfull musikk, og en historie en måtte nøste opp i på egenhånd. Søkenen etter Red Ring Rico, det å finne dataloggene hennes, og det å pusle sammen mysteriet gjorde at en hadde masse å gjøre. Og når en kom langt nok begynte legendariske og sære utgaver av våpen å dukke opp, så en hadde et incentiv for å fortsette med utforskingen av Ragol.
Dette er definitivt en glemt perle, og jeg kommer nok til å skrive i dybden om spillet ved en senere anledning.

{Undertale}
Og til slutt, kanskje det spillet som har gjort mest for meg personlig.
Jeg gikk inn i dette spillet helt blindt. Dette er forsåvidt noe jeg anbefaler alle som vurderer å plukke det opp å gjøre, ikke finn ut mer om {Undertale}, bare plukk det opp og spill det.
Dette er et spill som i sin helhet har blitt lagd av en mann, Toby Fox. Han lagde reglene, historien, figurene, og komponerte til og med musikken selv. Jeg synes det er verd å trekke frem rett og slett på grunn av hvilket imponerende stykke arbeid det er.
Resultatet av arbeidet hans er en helt unik historie-opplevelse med et figurgalleri jeg forelsket meg i, og et soundtrack jeg har hørt på nok til at Spotify har gjort det til et fast innslag i min Discover Weekly.

Så, i fare for å gjøre dette til noe bloggaktig, men det er litt nødvendig for kontekstens skyld må jeg dele noe personlig. Jeg har i så godt som i hele mitt voksne liv slitt med depresjon av varierende grad og styrke, og i en spesielt langdryg og mørk periode kom jeg over dette spillet. Selv om jeg sikkert brukte en tre-fire forsøk på å bare komme gjennom (den relativt korte!) introduksjonen grunnet mangel på motivasjon og ork til å gjøre noe annet enn å ligge på sofaen og glo i veggen, så var det et aspekt ved spillet som nådde gjennom til meg.
Det gjennomgående temaet i spillet er tofoldig: Alt det du som en person kan påvirke, alle de livene som blir affektert av dine handlinger - og "Determination", eller besluttsomhet og vilje.
Hver gang du lagrer i spillet, blir du fylt med Determination. Og det er Determination som lar protagonisten fortsette selv etter motgang og nederlag, for gjennom Determination består sjelen din når du dør, og du kan prøve nok en gang på hinderet som ble for mye.

Det var dette som etter hvert påvirket meg nok til at istedenfor å legge fra meg spillet i sinne når jeg døde under en spesielt krevende kamp, så ble det lettere og lettere å fortsette å forsøke på nytt - selv om det betød at jeg bare sto og buttet med panna først uten mål eller mening.
Og med mange nok forsøk, ble etter hvert viktigheten av det å ikke gi opp, selv om alt er jævlig, innprentet i meg.

Det høres kanskje litt merkelig ut, men dette spillet har gitt meg staheten til å fortsette selv om det i perioder føles håpløst ut og en bare har lyst til å Alt+F4 permanent.

Så... Takk, {Undertale}.