Fuze

Når man samler Aaron Taylor-Johnson, Sam Worthington og Theo James, blir man som seer umiddelbart tiltrukket av et prosjekt, ettersom disse tre stjernene på egen hånd ofte egner seg til underholdende film og TV, selv om de neppe opererer i samme luftige luftlag som utøvereliten. Poenget er at hver og en av disse tre skuespillerne sørger for interessant og engasjerende underholdning, så det er klart at denne forståelsen, sammen med Hell or High Water og Relays David Mackenzie i regissørstolen, gjør at man begynner å forvente seg noe av actionkrimdramaet Fuze.

Og for hva det er verdt, er det som er kokt sammen med denne filmen stort sett underholdende. Den forsøker absolutt ikke å være en bemerkelsesverdig eller eksepsjonell film, men den er satt sammen godt nok til å holde deg fanget i løpet av de 90 minuttene den varer, uten at den egentlig krever så mye av deg som seer, men det er kanskje ikke så dumt når alt kommer til alt heller. Det er en trygg, lettfordøyelig film, perfekt for hverdagskvelder, et prosjekt som til og med har en viss B-film-aura over seg, nesten som om den ikke helt vet hvordan den skal bruke de ressursene den har til rådighet på en effektiv måte. Den er, uten å virke for direkte, et prakteksempel på en trestjerners film, en 6/10 å vurdere alle andre 6/10-er opp mot.

Premisset for Fuze er ganske enkelt. Vi følger ulike fraksjoner som hver for seg utfører unike oppgaver under en bombeeksplosjon i sentrum av London. Taylor-Johnson opptrer som en major i hæren som er utdannet EOD-tekniker og har som oppgave å fjerne bomben på en trygg måte, mens James og Worthington opptrer som kriminelle som utnytter oppstyret til å rane en bank, og så er det biroller som Gugu Mbatha-Raw, som opptrer som en politiinspektør som overvåker operasjonen fra kontrollrommet. På overflaten virker det som et rudimentært krimdrama, en litt frisk heist-fortelling, men etter hvert som minuttene tikker av gårde, begynner man å merke at det ligger mer under overflaten...

Hærmajoren begynner å ta tvilsomme avgjørelser, som om han forsinker operasjonen med vilje, mens ranerne viser tegn til splittelse når én person begynner å oppføre seg annerledes enn de andre, noe som fører til mistillit innad i gruppen. Så går det galt, som det heter, og alle disse løse forbindelsene begynner å veves inn i en større vev, et mer komplisert hendelsesforløp som riktignok er ganske smart på enkelte steder. Igjen er det et perfekt eksempel på en 6/10-historie, ettersom du kan ane at noe er i gjære på mils avstand. Skuespillerne er for åpenbare i sine prestasjoner, dialogen er for sløv til å være overbevisende, men måten det hele er sydd sammen på er likevel effektiv nok til at man blir godt underholdt av det man får servert.

Men selv om dette er tilfellet, blir hovedrolleinnehavernes talenter ikke på langt nær utnyttet til sitt fulle potensial. Faktisk er de fleste karakterene i Fuze rett og slett forglemmelige og litt kjedelige, og det er først og fremst James' Karalis, en sørafrikansk forbryter som er så eksentrisk som man kan bli, som redder filmen. Til tider har han så mye karisma sammenlignet med resten av skuespillerne at det faktisk kan fremstå som litt karikert og overdrevet, men til syvende og sist skyldes det manglende innsats fra de andre stjernene, som rett og slett leverer middelmådige prestasjoner som passer til filmens bredere status.

Så ja, Fuze er helt grei underholdning, men det er også en film som etter rulleteksten umiddelbart begynner å miste grepet om deg. Den er aldri direkte dårlig, den blir aldri slitsom, men hvis du bruker noen minutter på å søke gjennom en strømmeplattform, vil du nesten helt sikkert finne noe som vil etterlate et større inntrykk på deg enn det Fuze klarer å oppnå. Som jeg nevnte, selve symbolet på en 6/10.