Fur Fighters

Det er ikke akkurat barnevennlige skytespill markedet flommer over av. Nerf Arena Blast, som kom ut tidligere i år, ga oss en familieutgave av Unreal Tournament, og nå gir Fur Fighters oss et mer singleplayer orientert spill, med masse action og små puzzles. Det kunne ha vært så bra, men dessverre feiler Fur Fighters på to meget vesentlige punkter.

General Viggo - en tiger med en plan
Det ondskapsfulle kattedyret General Viggo har blitt beseiret en gang tidligere av Fur Fighterne i sin streben etter verdensherredæmmet. Det problemet håper han nå å unngå, ved å ta våre kjære plysjdyrs familier som gissler, og forbauselsen er stor, da Fur Fighterne allikevel tar opp kampen mot overmakten.

I Fur Fighters spiller man seks forskjellige figurer med hver sin spesielle egenskap. Hunden som graver, katten som klatrer, pingvinen som svæmmer og så videre. Man kan ikke umiddelbart bytte mellom figurene, det krever nemlig en teleporter. På banene er det mange forskjellige teleportere, men de kan kun beame inn en bestemt figur, så det krever en god hukommelse, å huske hvor nettopp den teleporten, som henter hunden Rufus, befinner seg. Den gode hukommelsen er nædvendig, for Fur Fighterne skal gjennom banene, redde masse Fur Fighter babyer, og de irriterende små fyrene vil kun reddes av en Fur Fighter av samme rase som dem selv. Heldigvis gjemmer skjelden babyen seg langt fra den teleporteren som henter familie medlemmet. Babyene er selvfælgelig bevoktet av General Viggoæs håndtlangere, som består av alt fra bjærner til krokodiller.

Til nedleggelse av disse fæle skapningene, blir man utstyrt med en pistol, men gjennom spillet ækes arsenalet med alle de gamle kjenningene som for eksempel rocket launcher, bomb launcher, shotgun og UZI. For å avansere til neste bane kreves det, at man har reddet mange nok babyer og et bestemt antall gull trekanter, som man samler opp gjennom banene. Har man ikke nok, er det bare tilbake for å lete etter flere, men bare man undersæker banen skikkelig færste gang, skulle det ikke gi stærre problemer. Sist i hver bane konfronteres man med sitt nærmeste familie medlem, som Viggo har forvandlet til et groteskt monster. Færst når monstret er beseiret, vender det tilbake til sin normale form, og den endelige adgangen til neste verden er mulig.

Langt spill med kort holdbarhet
Umiddelbart virker Fur Fighters som en virkelig god investering, men det er en villedning, som ikke holder gjennom færste bane, og problemet er: ensformighet. Det eneste man gjær er, å skyte bjærner og redde babyer, og det er da også veldig gæy den færste halvannen timen, men når der ikke skjer noe annet, blir det lynraskt kjedelig.

Utviklerne av spillet, Bizarre Creations, har lagt inn noen små spill i spillet, hvor man kan vinne nye våpen og annet snadder. Min hjelper Sargeant Sternhauser krevde for eksempel, at jeg lærte en rekke disco dansetrinn for å gi meg en bonus, men selv om de små spillene i spillet er artige, så holder de ikke lenge. Derfor har utviklerne kanskje prævd seg med humor, og det har de også gjordt bra. På et tidspunkt går man rundt i en spillbutikk, hvor det er reklamer for Quack, Resident Weasel og Shenmoo, alt sammen veldig morsomt, men heller ikke nok til å redde spillets dårlige sider.

Det stærste problemet er dog, at målgruppen for spillet slett ikke vil skjænne det. Banene er temmelig kompliserte, og flere ganger hadde jeg ikke snæring på hvor jeg var, og hvis ikke jeg kan finde frem, hvordan skulle så en tiåring kunne gjære det. Multiplayer delen av spillet kan man bare pælme ut vinduet, for akkurat som i Singleplayer delen, er det i Multiplayer `auto aim` på våpnene. Det er en fordel i Singleplayer siden det mildest talt myldrer med fiender, men det argumentet holder selvsagt ikke når det gjelder menneskelige motstandere.

Vi snakker ikke, vi grynter
Grafisk ligger Fur Fighters helt i topp, og kan konkurrere med de store gutta. Stilen er veldig tegneserieaktig, akkurat som MDK 2, men uten å være like flott. Spesiellt utendærs scenene i storbyen New Quack City er imponerende, hvor snæen stille daler mot jorden, mens bjærnebander hærjer byens gater. Vannet i Fur Fighters er spesiellt flott, overflaten reflekterer lyset, mens små bælger beveger seg over den. Dessverre er figurene alt for firkantete, og deres bevegelser ser veldig stive og ensformige ut.

Lydsiden er blanda drops. På den ene siden har vi en skikkelig bra musikk del, som påvirkes av figur valget, og på den andre siden en forferdelig lydside i mellomsekvenser og briefinger. Musikken er av den kjappe friske typen, og smart nok skifter den en smule ved figur bytte. Kenguruen Bungalow får tilfært noen klassiske australske instrumenter putta inn i musikken, og i samme dur får den japanske Panda Chang asiatiske toner. Det hæres fett ut og gjær samtidig musikken mer variert. Ingen av figurene i spillet snakker, og selv om det umiddelbart virker som en skikkelig god idÚ (ingen utgifter til oversettelser), blir de gryntene og snæfte lydene vi får i stedet veldig fort en plage i kategori med pest og kolera. Det værste er, at de fleste briefinger er nædvendige, for å forstå det videre handlingsforlæpet i spillet, så man kan dessverre ikke hoppe over grynte orkestret.

En mystisk mellomting
Fur Fighters` stærste problem er forsæket på å ville tilfredsstille alle. Grunnleggende er spillet et barnespill, men det er alt for innviklet for barn, og som voksen spill er det alt for ensformig over lengre tid. Kan man finne seg i det litt ensformige gameplayet (præv eventuellt PC demoen), er man garantert en grafisk perle og skikkelig mange timers spill foran seg.