Flying Tank

Allerede i løpet av det første, innledende minuttet av den nylig utgitte iPhone/Ipad-versjonen av PC-skytespillet Flying Tank får jeg masse herlige retrovibber, noe utviklerne Hexage har vært gode på i mange år (iOS-suksessen Radiant var på mange måter en ren Space Invaders-hyllest). Det ser litt ut som Ikaruga som har fått barn med R-Type II, og det føles veldig som Gradius å spille, men litt mer moderne.

Skipet, Flying Tank, styres med venstre tommel, mens høyre styrer maskingeværet (hold nede), missilene (sveip til høyre) og bombene (sveip ned), og akkurat som i et sidescrollende skytespill handler det om å skyte ned bølger av flygende fiender, plukke opp oppgraderingsgjenstandene som dukker opp etter at hver bølge er skutt ned, og manøvrere skipet mellom og bort fra alle fiendens skudd. På denne måten er Flying Tank egentlig akkurat det samme som vi har spilt 19 000 ganger før. Retromancy, som på mange måter ble finpusset til perfeksjon på 80-tallet.

Flying Tank er designet av Hexages grunnlegger David Peroutka (studioet består bare av to personer), og estetikken oser av cyberpunk på en måte som føles like mye Blade Runner som Cyberpunk 2077, The Ascent og Heavy Metal. Alle objekter er tredimensjonalt modellert selv om selve oppsettet kun er i 2D, og mellom oppdragene får du som spiller muligheten til å oppgradere skipet ditt med forskjellige våpen og bedre rustning (og mer til). Selvsagt finnes det sjefer, det blir naturlig nok svært utfordrende, noe som er en del av sjangeren, og det er nok av visuell variasjon å glede seg over.

Hexages oppsiktsvekkende, stemningsfulle, dystopiske R-Type-hyllest er svært velsmakende, og presentasjonen er strålende, i tillegg til den enkle spillbarheten som utnytter berøringsskjermen på en fornuftig måte. Tommelfingrene mine er litt for store til at de ikke skjuler halve skjermen på min iPhone 14 Pro Max, men det er neppe et universelt problem og sannsynligvis ikke noe jeg bør klage på. Det som imidlertid fortjener litt kritikk, er at tempoet er litt for lavt og at variasjonen i fiender og kamper er litt svak. Allerede etter to baner begynner Flying Tank å føles for kjent og forutsigbart, og det er ikke mye som får meg til å ville bli og spille gjennom en bane til. Når det er sagt, er det et greit spill med et veldig fint design som (som sagt) utnytter "touch controls" på en smart måte.