Flashback 2

Jeg hadde akkurat fylt 14 år da Flashback ble utgitt. Jeg husker hvor høyt jeg elsket det, jeg husker hvor ofte og hvor mye jeg spilte det. Atmosfæren var så mystisk øde og innbydende, spillmekanikken moderne og vanedannende og grafikken, for sin tid, briljant. Delphine Softwares gamle klassiker har, i likhet med sin åndelige forgjenger Another World, en helt spesiell plass i min minnebank av kjære spillminner. Nå er den ordentlige oppfølgeren her, over 30 år senere. Kan Flashback 2 gjenta den samme episke suksessen?

Flashback 2 har blitt designet og skrevet av den opprinnelige skaperen Paul Cuisset, og bare det gjorde meg veldig spent på forhånd. I likhet med Prince of Persia-skaperen Jordan Mechner er Cuisset en litt glemt legende på sitt eget felt, og en vi utvilsomt burde anerkjenne og feire mer enn vi gjør. Eller kanskje vi bare burde ignorere det, med tanke på det forferdelige spillet han spyttet ut rett før helgen.

Du tar nok en gang rollen som den motvillige sci-fi-helten Conrad B. Hart, som er en blanding av Indiana Jones og Star Lord, med en frisk innstilling, lojal, erfaren og ikke redd for å bli skitten eller blodig. Med dette spillet later utgiveren Microids som om den frittstående PlayStation-oppfølgeren Fade to Black ikke eksisterer, og selve historien fortsetter der Flashback slapp. Det er fred i galaksen. Galactic Bureau of Investigation har bekjempet og eliminert trusselen fra Morph-rasen, og en neonlys-dynket romverden kan endelig puste lettet ut. Eller det var det du trodde. Morph-skurken General Lazarus har gjenoppstått fra de døde og truer nå verdensfreden med alle slags midler og oppfinnelser, noe som selvsagt betyr at du, Conrad, må finne fiendens rede og drepe Lazarus en gang for alle.

Paul Cuisset har forsøkt å finne tilbake til følelsen fra det første spillet, og dette ved å bygge opp en spillkontroll og spillmekanikk som minner om den jevne, langsomme og litt klønete måten å bevege seg på fra originalen. Dette hadde fungert relativt bra hvis året hadde vært 1993 i stedet for 2023, og hvis det ikke hadde vært for at antallet fiendtlige roboter som angriper Conrad samtidig her er 25 i stedet for to, noe som gjør at hele grunnkonseptet faller flatt fra første bilde. Enda verre er det at Microids Studio Paris har lagt til enda en halvdimensjon (2,5D) til originalens pannekakeflate layout, noe som bare forvirrer og irriterer, ettersom Conrad aldri kan gjemme seg eller bruke de tredimensjonale omgivelsene på en meningsfull måte, men stort sett bare setter seg fast i ting som er i veien.

Å bli sittende fast i ting er et gjennomgående tema i dette spillet, og det går som en rød tråd. Conrad setter seg fast hele tiden, akkurat som fiendene hans, og jeg vet ikke om jeg kan telle alle gangene en boss eller en vanlig robotfiende ved et uhell har løpt inn i et av miljøobjektene og satt seg fast som en dirrende søppelhaug. Flashback 2 er utrolig buggy, og selv om mange av dagens store spill dessverre er buggy nå for tiden, og selv om vi som spillere dessverre ofte blir tvunget til å agere betatestere den første måneden eller så, føles Flashback 2 som et rent kunstverk som har blitt kastet sammen bare for å kunne dra nytte av det klassiske navnet.

Dessuten er historien og fortellingen som er bakt inn her rett og slett latterlig dårlig. Det er ingen sammenheng mellom karakterenes dialog og den overordnede historien, og tonen er så sprikende at det ofte blir komisk (selv om det ikke er meningen). Dommedagsprofetier blandes med Guardians of the Galaxy-aktige krumspring, og dissonansen mellom mekanikk og historie, mellom det som sies og det som faktisk skjer på TV, er bisarr. Du kommer til å dø i dette spillet, ofte. Du vil dø ofte, og du vil våkne opp igjen foran en fiende, som umiddelbart vil drepe deg igjen. Noen ganger er det eneste håpet i denne bugfesten at fiendene setter seg fast i omgivelsene, slik at Conrad kan løpe uskadd forbi.

Grafikken er heller ikke fantastisk, da de fleste cyberpunk-miljøene ser AI-genererte ut og mangler karakter. Andre deler av Flashback 2 ser ut til å være direkte kopiert fra Shadow Complex fra 2009, mens andre deler minner om alt annet som har blitt gjort i denne sjangeren de siste ti årene. Det blir ikke bedre av at stemmeskuespillet og lydeffektene føles som om de er hentet fra et eller annet reabacks-spill fra 2005, og det ville være direkte løgnaktig av meg å påstå at jeg har funnet noe utover originalmusikken som jeg er villig til å skrive noe pent om. Flashback 2 burde heller hete Cashgrab 2.