Everybody 1-2 Switch

Nintendo valgte, ikke overraskende, å ikke sende ut anmeldelseskoder i god tid, slik de vanligvis gjør, med Everybody 1-2 Switch. Faktisk har det nesten ikke vært noen markedsføring av spillet, bortsett fra en eneste bisarr trailer som hovedsakelig forvirret forbrukerne med sin mangel på konkrete detaljer om hvilke minispill spillet faktisk består av.

Men som du kanskje vil finne ut om et øyeblikk, er det en veldig god grunn til at Nintendo håper at dette går under radaren. Everybody 1-2 Switch er nemlig et av de dårligste "partyspillene" jeg noensinne har spilt, og det mangler det kvalitetskontrollapparatet som kjennetegner hele 95 % av Nintendos samlede produksjon.

Ok, så ideen med Everybody 1-2 Switch er at to lag konkurrerer mot hverandre i 17 minispill (det forrige spillet hadde 28), og så sender du de to Joy-Cons (med HD Rumble på, selvfølgelig) videre til neste spiller. La meg med en gang slå fast at 17 minispill ikke er nok - det blir fort gjentakelser i løpet av en 45-minutters sekvens, og de er så korte og lite engasjerende at underholdningsverdien synker drastisk andre gang.

Det finnes et Quick Draw-inspirert spill med føydalt samuraitema, men det er stort sett det samme som cowboyspillet vi så i 1-2-Switch. Det er et spill der du må dytte motstanderen ut av en virtuell arena med rumpa. Det er et trivia-spill der du må svare på de mest latterlige spørsmål, for eksempel hvilken bokstav som kommer etter en annen i alfabetet.

På WarioWare handler alt om sjarm, visuell stil og selvbevisst arroganse. I Mario Party er det en ganske strukturert og engasjerende meta utover de enkelte minispillene. I Everybody 1-2 Switch har du egentlig bare disse 60-sekunders rundene som ikke byr på spennende estetikk, morsom musikk eller kule ideer.

Og selv da er det noen få av disse minispillene der alle kan være med. Du vet, "alle". De kan bruke smarttelefonene sine til å gå til en URL, og så deltar de sammen med de som bruker en Joy-Con. En smart idé som har vært brukt av Jackbox siden tidenes morgen, men nesten hver gang her støtte vi på problemer, og i likhet med IGN var det konsekvent en eller to i selskapet som ikke hadde gitt kameraet i nettleseren sin tilgang, noe som resulterte i at det gitte minispillet ble avlyst - for alle. Kult.

Det er faktisk ikke en dårlig idé, det med smarttelefoner. Det finnes for eksempel et minispill der man skal ta et bilde av noe i omgivelsene som har en bestemt farge, og den som kommer nærmest, vinner. Det finnes også en favoritt der det ene laget gjemmer en Joy-Con som det andre laget skal finne.

Men det hele blir bare så uendelig kjedelig, så uendelig fort, og begge deler skyldes den enorme mengden repetisjon. Når spillene er så korte og det er så få av dem, finner du fort ut at du spiller de samme om og om igjen, og siden det ikke finnes noen reelle variasjoner av hvert spill, er det vanskelig å holde spenningen oppe. Det finnes heller ingen Mario Party-aktig meta som får de enkelte poengene til å summere seg opp på en litt større måte.

Og etter bare tre-fire økter med Everybody 1-2 Switch hadde jeg sett alt og ville ikke tilbake. Jeg vet ikke hvordan dette skjedde, men jeg vet at det finnes langt, langt bedre måter å underholde venner og familie på Switch enn dette.