Eric (Netflix)

I 1980-tallets New York synger de populære Good Morning Sunshine-muppetene om vennskap og kjærlighetens kraft. Bak kulissene og det luftige muppetstoffet er sannheten mye mørkere. Skaperen av Good Morning Sunshine, Vincent Sullivan (Benedict Cumberbatch), prøver å drukne sine indre demoner med alkohol i et alt annet enn fredelig familieliv. Da sønnen Edgar en dag forsvinner sporløst, tar Vincent saken i egne hender for å renvaske sitt navn og vinne sønnens tillit tilbake.

Vincent får også selskap av en gigantisk monstermuppet ved navn Eric, en bannehallusinasjon som har oppstått som følge av Vincents skyldfølelse etter å ha innsett at han kunne ha forhindret sønnens forsvinning. Det er dette som gjør at Eric skiller seg ut fra andre lignende serier og filmer, men det viser også det bortkastede potensialet bak et ellers spennende premiss. Eric føles i utgangspunktet som en spillefilm som stort sett bare er strukket ut til en seks timer lang miniserie, der det etter to episoder raskt blir tydelig at det egentlig ikke er så mye å fortelle i løpet av de seks timene. Tematisk sett tråkker den bare vann, og man venter på at noe skal skje i stedet for å engasjere seg i handlingen.

I tillegg til guttens forsvinning og farens grusomme oppførsel, tar serien også for seg hjemløshet og systematisk korrupsjon i New York - elementer som blir sentrale i historien, men som også ekkoer i et tomrom ettersom designet i beste fall er flatt og klønete. Den politiske innrammingen gjør lite for å forsterke grunnpremisset, som blir mindre og mindre viktig etter hvert som serien dykker dypere ned i byens underverden. Det som dessverre fungerte minst, var tittelfiguren Eric. Monstermuppeten Eric lever ikke helt opp til sitt fulle potensial, da han kun er til for å minne seeren på hvem som er det virkelige monsteret under sengen.

Når det er sagt, synes jeg det er flere aspekter som likevel fungerer. Jeg elsker den skitne, rufsete 80-tallslooken, og Cumberbatch er flott både som hovedrolleinnehaver og som stemmeskuespiller på Eric. Jeg liker stemningen, estetikken, musikkvalgene og ambisjonene bak miniserien. McKinley Belcher III bærer også det vaklende premisset i rollen som en ærlig NYPD-politimann, som forsøker å knytte sønnens forsvinning til en lignende sak som politistyrken av en eller annen grunn ikke vil røre ved.

Derfor er det så synd at serien blir så unødvendig innviklet og altfor opplagt jo lenger den går. Jeg hadde rett og slett foretrukket at Eric hadde vært i form av en stram spillefilm i stedet, for miniserien mister fort den røde tråden i et forsøk på å fortelle mer enn den kan håndtere. Som sagt, som krimserie har Eric sine øyeblikk, men som dramaserie venter man mest på at den skal ta slutt.