Elder Scrolls IV: Oblivion

Det henger et par raslende lenker og dingler i min kalde, fuktige fengselscelle. En Dark Elf snakker til med gjennom gitteret, han tilbyr seg å ta hånd om min frue mens jeg råtner bort som livstidsdømt fange i den keiserlige hovedstadens fengselskjellere. Da høres stemmer, noen nærmer seg. En gruppe vakter eskorterer keiseren Uriel Septim som akkurat har forstått at alle hans sønner har gått en voldsom død i møte. Vaktene fører keiseren ned til min celle, og lurer på hva jeg gjør der. Cellen min skjuler nemlig en lønndør som leder ned mot byens kloakksystem, veien der keiseren rømmer fra sine angripere. Jeg tillater meg å følge etter ut i friheten mest fordi vaktene ikke har noe annet valg, og fordi keiseren mener å ha sett meg i sine drømmer. Jeg har en viktigere rolle å spille i dette eventyret.

Mulighetene for å utforme og skape en helt unik karakter i Oblivion er enorme. Du kan stort sett påvirke og justere samtlige kroppslige attributter, og fargelegge dem som du vil. Jeg lager en Dark Elf og kaller ham Benke. Han har skimrende blek, lysegrønn hud og branngult hår som stiger som flammer et par desimeter over skalpen. Å skape sin egen karakters utseende er egentlig bare det første steget i å forme karakteren sin, og Bethesda har på en veldig smart måte vevd inn de valgene du må gjøre i spillets første treningsnivå, slik at du får kjenne på valgmulighetene før du må bestemme deg definitivt og leve med dem i resten av eventyret.

Etter flukten ned slottets nedre regioner der keiseren og vaktene gang på gang angripes av rødkledde leiemordere, møter Uriel Septim til slutt sitt endelikt. Men før han dør, betror han meg med et oppdrag. Han har sett meg i sine drømmer, og stoler på at jeg kan føre en amulett til en mann som heter Jauffre i Weynon Prior og finne keiserens bortgjemte siste sønn. Bare han kan stenge portene til Oblivion.

Jeg vandrer den siste biten gjennom kloakkene ut av den keiserlige hovedstaden. På veien faller noen rotter og troll for sverdet mitt. Stridsystemet er noe som i mine øyne har vært en svakhet i Elder Scrolls-serien, men i Oblivion har systemet blitt gjort mer dynamisk og konsolltilpasset. Det innebærer at det har blitt lettere å bruke magi, og at det også går an å blokkere fiendeangrep. Nærstrid handler nå like mye om å blokkere og kontre inn egne angrep. Frustrasjonsnivået i løpet av min første time i Morrowind var ekstremt høy, mens Oblivion er brukervennlig og smidig å få fatt på med en gang.

Det kan ikke bli mer symbolsk enn å vandre de siste hundre meterne gjennom den mørke kloakken og se lyset i tunnelens ende. Når man klatrer ut males en fantastisk vakker naturscene foran øynene, og jeg tar de første, nysgjerrige stegene mens jeg titter meg omkring og ser skogskledde fjellsider med små steinruiner omslutte en liten sjø.

Det er få spillverdener som er designede med slik omsorg for detaljer som Bethesdas Elder Scrolls-spill. Et nesten uendelig antall arbeidstimer har blitt rettet mot å skrive inn bakgrunnshistorier, karakterer og sidehandlinger. Denne gangen føles det som om samme omsorgen har blitt lagt i å plassere hver eneste stein, stubbe, kolle, sti, blomst og bregne for å skape beste mulig opplevelse. Det er naturligvis ikke helt sant, ettersom Bethesda har bygget et verktøy som har automatisert det arbeidet, men la oss bare konstatere at resultatet er blendende.

Jeg tar noen klyv ut på en brygge og hopper i sjøen. Der dreper jeg en fisk, og setter kursen mot Weynon Prior der keiserens fortrolige mann befinner seg. Som i Elder Scrolls II: Daggerfall kan du via kartet ferdes til større kjente byer i provinsen Cyrodiil. Weynon Prior ligger et stykke vest for den keiserlige hovedstaden, som ligger nøyaktig midt på kartet. Den keiserlige hovedstaden med sin mektige bymur, høyder og tårn er et mektig syn fra utsiden, og jeg tar meg til en bro som strekker seg over en elv vest for byen. På andre siden av den vakre steinbroen ligger den lille byen Weye som dukker opp på kartet mitt, for når du oppdager noe på kartet kan du med ett klikk dra dit, akkurat som det fungerer med de større byene. Jeg vandrer gjennom skogen vestover og støter på ulver, bevingede imper og en og annen hoppende hjort. Det har rukket å bli natt da jeg når Weynon Prior; den mørkeblå himmelen er kledd med mengder av stjerner. Det er faktisk slik at Bethesda har plassert ut de stjernetegnene man velger i begynnelsen av spillet, slik at man kan finne sitt eget stjernebilde.

Jaffre er en munk, og når jeg treffer ham har han allerede hørt snakk om keiserens bortgang, og etter at jeg har vist frem amuletten ser han ut til å bli overbevist om at jeg ikke hadde noe med frafallet å gjøre. Jaffre forstår ikke helt keiserens uro for Oblivion; magiske barrierer har jo beskyttet riket fra helvetes krefter i tusen år. Han forteller at han som ungt medlem av keiserens livvakt fikk i oppdrag å gjemme en av keiserens sønner slik at denne kunne vokse opp i all hemmelighet. Jeg får vite at Martin, som sønnen heter, er prest i en by som heter Kvatch i den søndre delen av Cyrodiil. Av munkene får jeg masser av ny utrustning, og det blir på tide å komme seg av gårde. På veien sørover støter jeg på noen av spillets utplasserte grotter. Skogen er full, og det føles som om jeg snubler over statuer, ruiner og grotter nesten hele tiden. Jeg får slåss med skjeletter og vampyrer før jeg bestemmer meg for å dra direkte til Kvatch med kartets hjelp.

Jeg møtes av flyktninger som har samles i et lager nedenfor Kvatch. De snakker om hvordan daedra, Oblivions hærer, har kommet ut av portaler og jevnet byen med jorden. De er de eneste som har overlevd. Ingen vet hvor presten Martin er, men henviser meg til Savlian Matias, en general som holder stand ved en barrikade utenfor byen. Jeg tar en hest og rir langs en slingrende stigning, og den blodrøde himmelen om tårner opp ved horisonten er vidunderlig vakker. Det tordner og lyner, og jeg kan nesten kjenne svovelduften stikke i nesen.

Jeg prater med Matias og får vite at Martin tok en gruppe mennesker og flyktet inn i katedralen. Bak barrikaden ser jeg en brennende portal, en åpning til Oblivion, og dette er så langt som Bethesda lar meg ferdes langs spillets hovedsaklige handling på dette stadiet. De vil ganske enkelt ikke at jeg skal se Oblivion, som er neste stopp i historien. Det føles litt frustrerende å vite at jeg ikke vil kunne fortsette eventyret før om et par måneder når spillet slippes, men Tamriels sentrale provins Cyrodiil har massevis å by på, selv ved siden av hovedeventyret.

Før jeg og de øvrige journalistene satte oss ned for å spille The Elder Scrolls IV: Oblivion fikk vi noen instruksjoner av Pete Hines fra Bethesda. "Lagre ofte, da spillet kommer til å krasje, kanskje allerede når du lager karakteren din, eller kanskje først etter to timer," sier Hines, som er PR- og markedsføringsansvarlig hos utvikleren samt innblandet i kvalitetskontrollen. Bethesda er nemlig klare med stort sett hele innholdet i spillet, selv om PC-versjonen denne dagen var noe eldre enn Xbox 360-versjonen og ikke inneholdt alle de grafiske effektene. Det som nå gjenstår er et møysommelig arbeid med å slipe bort bugs. I løpet av fire timer krasjet spillet 3-4 ganger for meg, mer enn hva som kan anses som akseptabelt, men samtidig har Bethesda noen måneder på seg for å optimere opplevelsen. Det er likevel naivt å tro at spillet kommer til å være helt fritt for krasjbugs når det slippes, men det er i det minste et godt håp for at spillet blir bedre enn Morrowind i det henseendet.

Jeg har spilt et par timer nå, og etter møtet med Oblivion-portalen i Kvatch bestemmer jeg meg for å ferdes til noen av Cyrodiils andre større byer. Jeg drar til Cheydinhal som ligger i den østre delen av Cyrodiil, på grensen mot Morrowind. Det regner, og jeg begir meg opp i fjellet utenfor byen. Den største delen av Cyrodiils ytre er dekket av skog, men den varieres på en vakker og naturlig måte etter topografien. Regnet skifter til snø. Jeg finner en relativt vanskelig grotte som blant annet byr på en undervannspassasje. Etter besøket i fjellet tar jeg meg til trollenes by Skingrad, og det er i en grotte utenfor Skingrad Benkes eventyr tar en uventet vending.

Jeg entrer en grotte med det selvforklarende navnet Bloodcrust Cavern og innser kjapt at jeg har funnet et tilholdssted for vampyrer. Jeg tar meg gjennom grotten og finner en lagerplass. Mot bedre dømmekraft legger jeg meg ned og hviler i en time, og naturligvis får jeg besøk mens jeg sover. Nå bærer jeg på smitten, og etter noen døgn har jeg blitt en fullbefaren blodsuger. Jeg velger å la smitten gjøre sin jobb, og det er interessant å se hvordan den kunstige intelligensen håndterer en vampyr som smyger omkring i bygatene nattestid. Akkurat den kunstige intelligensen, hvordan borgerne snakker med hverandre og lever sine liv er en av de mest imponerende delene av spillet. Jeg møter en vakt i Skingrad, og han forstår hvordan jeg har det fordi jeg ikke ser helt fresh ut. Bak byens katedral ligger en eldre mann og sover, og han får duge for en sulten vampyr. Du kan ikke angripe og bite folk hvor som helst; det gjelder å finne et sovende offer. Det går naturligvis an å heve vampyrnivået, men dette er så langt jeg når i løpet av fire timer i Cyrodiil. Fire timer som tok meg til en annen verden, rikere og mer innbydende enn noen annen jeg har opplevd i spillform. Den vakre, stemningsfulle musikken, alle de små, velplasserte detaljene, stemmene, menneskenes oppførsel og eventyret vever sammen en helhet som overgår det meste. The Elder Scrolls IV: Oblivion er spillet som ser ut til å markere starten på den nye konsollgenerasjonen for alvor.