Eddington

I den lille Texas-byen Eddington er det et politisk dødvann mellom den inkompetente sheriffen (Joaquin Phoenix) og den kjepphøye nye borgermesteren (Pedro Pascal). Sheriffen føler seg kvalt av både koronavirusrestriksjonene og ordførerens mobbende holdning. Hans trone som Eddingtons beskytter er tydelig truet, og han nominerer seg selv som kandidat til neste ordførervalg. Men siden dette er en Ari Aster-film, går ikke alt som planlagt, og det som starter som en mindre rivalisering, utvikler seg snart til en helvetesspiral med ødeleggende konsekvenser...

Etter den følelsesmessig dränerende lobotomien Beau Is Afraid føles Asters nye film litt som en unnskyldning til alle som ble skremt av den kontroversielle Beau, en forsikring om at denne filmen ikke vil gå helt over styr. Snarere bare litt. Men til å være en film som holder føttene på jorden, føles den likevel som en Aster-film når det kommer til kaldsvetten og nervøsiteten den fremkaller. Alt fra de illevarslende langsomme panoreringene til den angstfylte stillheten er der, bare dekket av sykehusmasker og ørkensand. Atmosfæren er tykk av angst og desperasjon og holder tilskueren konstant på kanten, i påvente av at noe mye verre skal komme rundt hjørnet. Bare det å se den mumlende, hjemløse mannen som sjangler rundt i bakgrunnen gjennom mesteparten av filmen, er nok til å gjøre deg engstelig.

Pikkmålerkonkurransen mellom Phoenix og Pascals karakterer er engasjerende...

Asters moderne western-thriller føles på mange måter datert på grunn av pandemien og alt den fører med seg, men på mange andre måter er den også mer aktuell enn noensinne og fungerer som en slags tidskapsel for å fange øyeblikket da USA brøt sammen. Vi kjenner fortsatt på den splittede politikken, konspirasjonsteorienes dominans og den lukkede boblen som sosiale medier har skapt siden pandemien, og mangelen på kommunikasjon og empati blir et sentralt tema i Eddington. Den maniske selvoverbevisningen og den meningsløse kulturkrigen som spredte seg som ild i tørt gress, finner også veien inn i karakterene, noe som fører til noen virkelig morsomme scener med ungdom som kjeder seg og flere interaksjoner der Phoenix får briljere som den patetiske småbysheriffen.

Dessverre føles Eddington litt for lang for sitt eget beste, og Aster sprøyter bare på marerittdrivstoffet mot den siste langdryge akten, som også byr på en skikkelig vill westernjakt. Det er ganske mildt til å være en Aster-film, men det gjør den ikke mindre stemningsfull. Eddington er en svært velsmurt tragedie som drypper av satire og mørke i nær sagt alle ledd, ytterligere forsterket av Phoenix' gjennomgående fenomenale prestasjon og Asters herlige kynisme, som er prikken over i-en i en allerede fortettet neo-western.