Echo Generation 2

Opp gjennom årene har det vært mange spill som vi kanskje først og fremst husker for deres særegne design. Enten det er grelle farger, vakker cel-shading eller piksler i retrostil, står disse i sterk kontrast til alle de titlene som strekker seg langt for å vise frem mer teknisk imponerende og realistiske miljøer. Det er nettopp denne særegne designstilen jeg kommer til å tenke på når jeg tenker på eventyret Echo Generation fra 2021, selv om det også var et sjarmerende rollespill som bød på langt mer enn bare visuell appell.

Den Spielberg-aktige oppveksthistorien, som hentet inspirasjon fra alt fra The Goonies, E.T. og Stranger Things, ga oss et spennende eventyr, alt sammen akkompagnert av den fantastiske, blokkerte voxeldesignen som fungerte som spillets estetikk. Det hadde en retrofølelse, men var også teknisk beriket av alle fremskrittene innen grafikk, og den kombinasjonen er ofte vanskelig å motstå.

Jeg skal ikke gå for langt her, men jeg husker Echo Generation med glede, så jeg ble veldig glad da det endelig kom en oppfølger. Men etter bare en time innså jeg at dette er et helt annet spill enn etterfølgeren. Jeg vet egentlig ikke hvorfor utviklerne gjorde dette for å være ærlig, men jeg skal gjøre mitt beste for å skille skuffelsen min over den drastiske sjangerendringen og bedømme den for hva den faktisk er. Selv om oppfølgeren absolutt har mye til felles med forgjengeren, er det i sin kjerne noe annet.

Nok en gang får vi oppleve virkelig fantastisk grafikk.

Men la oss la det ligge for nå og fokusere på en direkte likhet mellom de to. Hvis du ser på bildene, blir det ganske åpenbart hva jeg sikter til; det er det visuelle som har blitt overført fra forgjengeren til denne oppfølgeren som en rød tråd. Grafikken er fantastisk, pikslene er vakre uansett hvor du befinner deg, og gir spillet en helt spesiell stil. Alt er en fryd for øyet i sin reneste form, og det eneste jeg egentlig kunne ha ønsket meg er litt mer grandiose miljøer.

For Echo Generation 2 består mange av miljøene av den typen som jeg faktisk ikke synes er så interessante. Det er mye laboratorier og mørke innemiljøer, og det er de sjeldne gangene man er utendørs, og får en vakker panoramautsikt, at jeg virkelig blir fengslet. Det er synd at det føles litt trangt og begrenset, både når det gjelder variasjonen av miljøer og det punktet vi er i ferd med å bevege oss videre til.

Kortkampene er morsomme, selv om de aldri er spesielt utfordrende.

Først og fremst vil jeg gjøre det klart at jeg hadde forventninger om en helt annen type eventyr den gangen, men som sagt, det ville være urettferdig å dømme Echo Generation 2 for hva det ikke er og for hva jeg selv hadde håpet det skulle være. Da jeg begynte å glede meg til dette, så jeg frem til en oppfølger, en naturlig fortsettelse, noe lignende, men mer utviklet. Som spillskribent er det selvsagt en del av jobben å ha ganske god peiling på hva som kommer, men jeg hadde ærlig talt savnet at oppfølgeren ikke var et eventyrspill i retrostil i samme ånd som den første delen. I stedet har de utviklet dette til å bli en kortstokkbygger og fjernet mye av det som gjorde det første spillet så spesielt.

Det er noen få ting som er verdt å diskutere her, for du utforsker fortsatt en rekke forskjellige miljøer, og det er definitivt en overordnet fortelling. Den dreier seg om skjebnen til fire forskjellige karakterer som flettes sammen mot en kosmisk trussel, og spillets fire første kapitler kan også spilles i hvilken som helst rekkefølge, og du kan til og med hoppe inn og ut mellom dem hvis du ønsker det.

Det er mange spektakulære effekter å by på.

Dessverre er det en tydelig mangel på kontekst. Det er vanskelig å få grep om eller bry seg om karakterene i det hele tatt, og dette til tross for litt innledende tekst og forklaring om hvem de er. Vi har en mann på campingtur med familien sin, en jente som bryter seg ut av et laboratorium i det som kanskje er spillets sterkeste Stranger Things-vibber, en dusørjeger og hennes hundelignende følgesvenn på et romskip, og så en zombie som leter etter barnet sitt i et svært fiendtlig landskap.

Samtidig er det spennende at spillet er så mystisk som det er, og at det i så stor grad er så rart. Med tanke på at det er et forsøk på fire distinkte historier, kunne jeg likevel ha ønsket meg litt mer enn det jeg fikk, spesielt når de innledende kapitlene er unnagjort. Men, plottet til side, det viktigste dette spillet handler om er fortsatt kampene. Disse avløser hverandre i et forrykende tempo, og de involverer spillkort, der man starter med noen få og samler flere etter hvert som eventyret skrider frem. Karakterene går også opp i nivå, noe som betyr at du kan låse opp ferdigheter som for eksempel å kunne spille flere kort hver tur, og det hele er turbasert, der du og fienden bytter på å spille annenhver runde. Det er verdt å merke seg at fiendene ikke spiller ut noen kort; de bare angriper, og ved å trykke på en knapp til rett tid kan du ta litt mindre skade, og når det er din tur, spiller du ut kortene dine for å gjøre skade og bekjempe spillets ulike monstre.

Noen av figurene har en mildt sagt uvanlig medhjelper.

Det er ikke et spesielt dypt system vi blir tilbudt. Det er selvfølgelig mulig å skreddersy kortstokken din for maksimal effekt, for å prøve å sikre at du maksimerer skade med forskjellige typer effekter som brenning, gift og alle klassikerne, samt å inkludere noen få kort som gir deg helse eller beskytter deg mot monsterangrep. Alt i alt vil jeg imidlertid si at det som tilbys er en slags forenklet versjon av en kortstokkbygger, og det gjør det ikke kjedelig, for kombinert med det fantastiske visuelle designet er det fortsatt disse kampene som er den beste delen av spillet. Hvis du liker turbaserte kamper med kortspill, er det fortsatt grunnleggende morsomt.

Det er imidlertid noen få problemer. Bortsett fra at det hele er litt for sparsomt når det gjelder forskjellige typer kort og deres effekter, er det noen få anledninger der nivået ditt fremfor alt står i veien for å beseire en fiende som rett og slett kan ta mye skade. Noen ganger kan det være så enkelt som å se over strategien din og gjøre den betydelig mer effektiv, men noen ganger må du rett og slett gå opp ett eller to nivåer for å ha en sjanse til å vinne. Dette innebærer ofte at du må løpe langt tilbake til et område med fiender for å få noen flere erfaringspoeng. I et av spillets større områder var det også bare ett eneste sted man kunne gjøre dette, og backtrackingen som av og til må gjøres, forekommer også når man for eksempel innser at man ønsker å utforske et område litt nærmere. Det er ikke snakk om enorme miljøer, langt derifra, men det blir likevel litt slitsomt å måtte løpe frem og tilbake over mange skjermbilder, og et kart for å reise rundt ville rett og slett ha gjort det hele smidigere.

Spillets mysterium kunne vært langt mer spennende med et mer intrikat plot.

Echo Generation 2 Men som du forhåpentligvis har skjønt, var det til syvende og sist slett ikke det jeg forventet. Men da rulleteksten var over, prøvde jeg å fokusere på hva spillet ga meg som den opplevelsen det er. Skuffelsen over ikke å få en skikkelig oppfølger med et enda mer episk eventyr enn forgjengeren er én ting, men slik er det bare, og utviklerne har valgt en annen vei. Det er imidlertid veldig vanskelig å riste av seg den følelsen. Men hvis dette hadde vært en virkelig fenomenal kortstokkbygger, hadde det ikke gjort så mye at det ble noe annet, for da hadde det fortsatt vært et veldig bra spill. Dessverre føles dette imidlertid ganske halvhjertet for det meste. Kampene blir fort repeterende og mangler dybde, hele fortellingsbuen føles ganske rotete og fremfor alt ikke spesielt interessant. Så selv om jeg fullt ut aksepterer denne typen spills natur, mangler det rett og slett finesse og dybde nok til å nå noen større høyder. At det også er ekstremt enkelt er en ulempe, for så snart du har optimalisert kortene dine eller nådd det nødvendige nivået, kan du beseire fiendene med den største letthet. Det har rett og slett ikke de styrkene denne typen spill trenger når det gjelder utfordring eller kompleksitet.

Det finnes noen få lyspunkter, og det visuelle er helt klart ett av dem. Jeg elsker også grunnleggende den typen kamp som spillet har, da jeg rett og slett synes det er morsomt å kjempe med kort. Men selv om disse to faktorene skinner, vil Echo Generation 2 dessverre gå inn som en av årets større skuffelser for meg.