Devil May Cry - Sesong 2

Det er få serieskapere som har vært like effektive til å adaptere videospill som Adi Shankar. Det som opprinnelig startet med Castlevania, som fortsatt er en av de beste videospilladapsjonene til dags dato, utviklet seg snart til den utmerkede og uvanlige Captain Laserhawk: A Blood Dragon Remix, Castlevania-oppfølgeren Nocturne, samt animeversjonen av Capcoms Devil May Cry. Shankar vet hva som skal til for å gjøre dataspill om til overbevisende TV, og den siste porteføljen beviser det, selv om jeg var av den oppfatningen at den første sesongen av Devil May Cry etterlot litt å ønske.

Misforstå meg rett, Devil May Crys første runde med episoder var veldig morsomme og leverte massevis av slående action, men jeg synes den brukte litt for lang tid på å komme i gang og brukte for mye tid på å introdusere karakterene og avsløre motivasjonen deres på en ineffektiv måte. Den hadde sine særegenheter og feil, men for det meste var Devil May Cry et sterkt fundament å bygge videre på, og derfor overrasker det deg nok ikke å høre at den andre sesongen fremstår som en meningsfull evolusjon.

Dette neste kapittelet i historien tar fatt rett etter hendelsene i første sesong, og i bunn og grunn ser vi Dante og gjengen forsøke å forpurre et nytt komplott for å åpne en portal til det demoniske riket Makai og til slutt se menneskeheten stå overfor en helvetesinvasjon som aldri før. Den ekstra detaljen denne gangen er den større rollen Vergil spiller, og hvordan demonherskeren av Mundus er viklet inn i Sparda-brødrenes fortid, og hvordan dette henger sammen med Argosax, en tidligere demongud, som forsøker å komme tilbake til makten. I hovedsak har den kronglete, nesten spionasjeaktige historien om White Rabbit blitt skjøvet til side til fordel for mye mer svimlende kamper mellom guder og mennesker, og dette betyr naturligvis at Devil May Crys andre sesong er stappfull av slående kulisser og actionsekvenser som får deg til å miste hakesleppet.

Hvis den første sesongen var mer taktfull og nesten litt treg i måten den formidlet fortellingen på, er denne andre sesongen det motsatte. Denne runden med episoder er en affære uten bremser, der du flyr mellom virkningsfulle og iøynefallende plotpunkter og scener der verdens skjebne alltid føles truet. Det er kanskje for hektisk og kaotisk til tider, noe som gir lite rom for at historien kan roe seg ned og la følelsene boble opp til overflaten, men når det gjelder et underholdningsprodukt, spesielt et som er basert på Devil May Cry -serien, føles dette som en mer passende og engasjerende retning.

Fortellingen har fortsatt sine mer intrikate og bevisste vendinger, og noen av dem blir stadig mer åpenbare etter hvert som sesongen skrider frem. Det er avsløringer her som vil overraske den uinnvidde, noe som til syvende og sist fører til overbevisende karakterutvikling, i hvert fall for kjernepersonene som stjeler rampelyset denne gangen. Og det er kanskje her Devil May Crys andre sesong er svakest, ettersom det legges så stor vekt på Dante, Vergil, Lady/Mary, Mundus og Arias at de fleste andre karakterene føles som en ettertanke. Disse hovedkarakterene føles bedre satt sammen denne gangen, med bedre motivasjoner og skriving, men for en serie som tydeligvis har minst en tredje sesong i tankene også, må du bekymre deg over mangelen på flere karakterer som blir brukt i denne historien, og hvordan ingen utover hovedrolleinnehaverne skiller seg ut (eller til og med egentlig forblir i live...).

Men hei, det Shankar og Netflix har fått til med denne andre runden med episoder, er en virkelig spennende actionfilm, der animasjonen skiller seg ut, tempoet gjør at du aldri vil ha mer, og den ledsagende musikken sørger for at blodet pumper. Det er underholdende og spennende, og man kan virkelig ikke be om mye mer fra en Devil May Cry -filmatisering.