Devil May Cry 5: Devil Hunter Edition til Nintendo Switch 2

Mange har kanskje lurt på hvorfor Capcom (og Nintendo) gjorde så stor sak ut av at « Devil May Cry 5 » kommer til Switch 2 under den nylige Nintendo Direct-presentasjonen. Faktisk vakte det litt undring blant noen av redaktørene hos Gamereactor. Men hvis man ser det i sammenheng, kan denne nye versjonen gjøre underverker for et nytt publikum, så lenge den er godt laget.

La oss for en gangs skyld snakke om begge deler, og du kan alltid lese vår opprinnelige anmeldelse av « Devil May Cry 5 » (2019, PS4), eller kanskje vår anmeldelse av «Devil May Cry 5: Special Edition» (2020, PS5), ettersom Capcom allerede har utvidet og forbedret spillet én gang i denne generasjonen, for å få mer informasjon om grunnopplevelsen.

Så, spoler vi frem 6–7 år, og et av de aller beste hack-and-slash-spillene blir til en hybrid på Nintendo-systemet. Utgivelsen av tittelen betyr mer enn det som møter øyet for det nye publikummet. Selv om de fikk sin del av Hideki Kamiyas stilige kamp med «Viewtiful Joe», holdt en blanding av anstrengte relasjoner til tredjeparter og bevisst svakere maskinvare senere Capcom-eksperimenter innen action borte fra Nintendo-konsollene i flere generasjoner.

Nintendo reddet imidlertid Kamiyas egen Bayonetta for å gi brukerne en eksklusiv oppfølger og en tredje utgave, og holdt dermed tritt med noen av de beste japanske hack-and-slash-spillene og skapte vedvarende interesse blant dem. Parallelt med dette brakte et mer imøtekommende Capcom DmC 1–3 til den første Switch-konsollen, og Devil May Cry 3 Special Edition ble en av de mest verdsatte av fansen, siden den inneholdt saftige ekstraelementer. Nå er det merkelig nok bare den fjerde delen som mangler i eShop...

Helt siden lanseringen av Switch 2 har Capcom vært en av de største, om ikke den største, støttespilleren for konsollen. RE Engine har blitt fantastisk tilpasset på ulike måter, og for første gang på to tiår kommer de nye utgivelsene til konsollen på lanseringsdagen. Resident Evil Requiem, Pragmata, Onimusha.

TL;DR: Det har alltid vært en etterspørsel, og til en viss grad en kultur, for hack-and-slash-spill blant Nintendo-fansen. Switch 2, med sin økte ytelse, gjør det mulig for Capcom å nesten fullføre samlingen, og de som kanskje bare var nysgjerrige, kan nå spille en moderne klassiker enten på TV-en eller i håndholdt modus. Så ja, ikke akkurat en kunngjøring å juble over, men en virkelig fin mulighet for mange og et tydelig tegn fra Capcom på at de legger grunnlaget for det uunngåelige Devil May Cry 6 på en bredere plattform.

Så, hvordan er det? Det ser bra ut og spiller seg helt fint. 60 fps, grafikk som er skarp nok selv i håndholdt modus, god respons på kontrollene, og de sporadiske rare bevegelsene med unnvike-manøvrer og plattformer som originalene hadde. Det kommer også med nesten alt DLC, kostymer og ekstra innhold som er gitt ut så langt, og i motsetning til hva Nintendo gjør, et lanseringstilbud som senker prisen til 30 euro i et par uker. Det er en anstendig gjenutgivelse på en ny plattform.

Vent litt, «nesten»? Ja, Switch 2 mangler «Legendary Dark Knight»-modusen, som sammen med muligheten til å spille som Vergil i stedet for standardtrioen Nero/Dante/V av djeveljegere, samt den forbedrede grafikken, for oss utgjorde «grunner nok til å betrakte det som et ekte neste-generasjonsspill» på PS5. Den musou-lignende hordemodusen var virkelig et velkomment tillegg, og kanskje for mye for Switch 2 å håndtere.

Når det er sagt, det den klarer, klarer den mer enn godt nok, og den imponerer fortsatt her og der når du spiller på farten, til tross for spillets alder. Jeg skulle også gjerne sett at denne utgaven hadde fått de utdaterte menyene og tekstmeldingene oppdatert, men det er en bagatell som bare minner deg om at det er et 7 år gammelt spill, ettersom alt i selve spillet fremdeles er oversiktlig og ganske spillbart.

Når det gjelder spillbarheten, så foretrekker jeg personlig Bayonetta 2, men DmC 5 er virkelig et av de beste i sin sjanger, med Neros Devil Breaker-armer som tilfører et kult element til systemene (man må bare elske Mega Mans Mega Buster, selv om den ser litt rar ut), med de tre–fire karakterene som får deg til å veksle mellom kampstiler, og med «Smokin’ Sexy Style»-kombinasjonene, prestasjonene og de mest spektakulære og effektive tilnærmingene som er forbeholdt de som fordyper seg i dypere nyanser som «jump cancelling» og de mer komplekse, men givende mulighetene.

Alt i alt en fin mulighet for de som gikk glipp av det, eller for de som vil spille litt flott, latterlig overdrevet hack-and-slash mens de pendler eller ligger i hengekøya denne sommeren – og på TV ser det veldig likt ut som det du husker fra PS4. Det mangler bare én bonus fra PS5-versjonen, men det kjører utmerket på Nintendos hybridsystem og lanseres som en del av et fordelaktig tilbud.