Deep Water

Jeg elsker haifilmer, selv om få av dem er noe særlig. Jeg er alltid på utkikk etter den neste, og det gjør meg litt glad innerst inne når jeg leser om en ny – litt på samme måte som jeg skulle ønske at actionfilmer med dinosaurer var vanligere. Og ja, jeg vet at David Robert Mitchells *The End of Oak Street*, med Anne Hathaway og Ewan McGregor i hovedrollene, kommer ut i august. Og den ser virkelig bra ut. Men beklager, vi skulle jo snakke om haier. Det har kommet noen få haifilmer siden strømming tok over. Jeg anmeldte «Thrash» så sent som i april, og den holdt faktisk mål til en viss grad.

Men nå til saken. Renny Harlin. Finlands største regissøreksport gjennom tidene, med «Cliffhanger», «Long Kiss Goodnight» og en hel haug med andre filmer på CV-en, inkludert «Deep Blue Sea». Jeg var tretten da jeg så den for første gang. Og jeg ble hekta. Den var stilig (for sin tid), voldelig og vilt underholdende. Jeg følte meg uvel da Stellan ble en enarmet banditt; jeg ble sjokkert da Samuel L. Jacksons heroiske tale ble avbrutt. Denne haifilmen hadde alt. Til og med haier som svømte baklengs. Og den klassiske replikken fra LL Cool J: «You ate my bird». Og vet du hva? Den er helt sprø. Overdrevet på alle måter. Men den fungerer fortsatt. Selv i dag. «Deep Blue Sea» er min favoritt blant hai-skrekkfilmene, rett etter «Jaws», så da jeg leste at Renny Harlin hadde svømt med haier igjen, var jeg naturligvis i den syvende himmel. Men spørsmålet gjenstår om hans siste dykk er like vellykket som det forrige.

Aaron Echkhart lurer på hvorfor lønnsslippen hans ikke var større

La oss begynne med handlingen:
«En gruppe internasjonale passasjerer på vei fra Los Angeles til Shanghai blir tvunget til å foreta en nødlanding i haifylte farvann. Nå må de samarbeide i håp om å overleve den rasende haistammen som tiltrekkes av vrakrestene.»

Så Renny bestemmer seg for å by på et flykrasj og et haifestmåltid. Det høres ut som et strålende konsept. Traileren lover underholdning, og dermed var det håp om en slags åndelig oppfølger til *Deep Blue Sea*. Vi blir presentert for noen kjente ansikter. I hovedrollen finner vi Aaron Eckhart med den brede kjeven. Jeg elsket ham som Harvey Dent i The Dark Knight. Han er faktisk en ganske stiv skuespiller, og det er tilfellet her også, men han har noe ved seg. Den avslappede, festglade og klisjéfylte kapteinen på det ulykkesrammede flyet spilles av den ikoniske Ben Kingsley, som, interessant nok, alltid har vekslet mellom tungt drama, Oscar-verdige prestasjoner, morsomme roller og regelrette flopper. Jeg har ofte lurt på hvordan han velger rollene sine og har kommet til den konklusjonen at han må ha det litt gøy med det, på samme måte som jeg takler visse situasjoner: «Dette blir kanskje ikke så bra, men det høres gøy ut. La oss prøve. Så har vi Angus Sampson, som virkelig fanget oppmerksomheten min i den andre sesongen av Fargo (også minneverdig som spøkelsesjeger i Insidious).

Men faktum er at valg av skuespillere egentlig ikke betyr så mye, for dette er ikke en film som krever Oscar-verdige prestasjoner. Men nå er du selvfølgelig nysgjerrig på å høre hvordan « Deep Water » måler seg. Det har tross alt gått tjuesju år siden Harlin slapp løs de smarte haiene i «Deep Blue Sea». Jeg liker den første halvtimen. Den bygger opp stemningen ganske bra, selv om ingenting egentlig skiller seg ut. Vi blir presentert for papirtynne karakterer og omgivelser; vi vet at ting kommer til å gå galt. Jeg synes selve flyulykken er ganske godt iscenesatt. Uten å vite nøyaktig hvordan besetningen faktisk kommuniserer med hverandre eller med flykontrollen, føles det noe realistisk, og man får en liten knute i magen når de innser at en nødlanding i havet er den eneste utveien.

Dette er ikke «Deep Blue Sea»

Akkurat som jeg alltid har elsket hai- og monsterfilmer, har jeg også en svakhet for filmer som utspiller seg på fly – enten de er i lufta gjennom hele filmen eller styrter etter en halvtime. «Passenger 57», Idris Elba-serien «Hijack», «Die Hard 2», «Alive». Listen kunne fortsette i det uendelige.

Men for alle som håper på god underholdning, har jeg dårlige nyheter: dessverre er det svært lite i « Deep Water » som fungerer. Den er ikke spesielt godt laget, man bryr seg egentlig ikke om karakterene, og den blir verken virkelig spennende eller spesielt underholdende. Den klarer ikke å bygge opp noen spenning, og jeg savner ethvert spor av sjarmen som fantes i den vittige forgjengeren. Den lekne stemningen er glemt, og trusselen fra haiene føles uinteressant og mangler bitt (he-he). Riktignok er det et par scener som fungerer rimelig bra, og jeg kjeder meg absolutt ikke, men jeg hadde virkelig håpet på mer. « Deep Water » er ekstremt forglemmelig og kan kanskje være greit for en søndag med bakrus, men ikke mye annet. På den annen side fikk den meg virkelig lyst til å se «Deep Blue Sea».