Dear Santa

Det er ikke lett for lille Liam å feire jul når foreldrene bråker i underetasjen, spesielt ikke etter at familien prøver å komme seg etter en smertefull familietragedie. Det blir ikke lettere for den stakkars gutten når brevet hans til julenissen ved et uhell havner i klørne på selveste Lucifer, og Liams sjel står plutselig på spill når den sataniske Jack Black forsøker å appellere til Liams mer egoistiske lyster...

Premisset om en dyslektisk gutt som staver "Santa" feil og skriver et brev til Satan, er morsomt på papiret. Det ville sannsynligvis ha fungert veldig bra som en kort sketsj. Men som spillefilm? Da er det akkurat det man forventer: en pinefullt langsom og langtrukken pine som ikke fremkaller en eneste latter. Det er oppstyltet. Fryktelig repetitiv. Det føles som om filmen aldri tar slutt, som om Satan selv har straffet tilskueren med en evig lang junk reel. Opplegget gir ikke rom for timing når det kommer til vitsene, og samtidig altfor mye rom for langtrukne dialogscener som lett kunne ha vært kuttet.

Karakterene forklarer stadig ting til hverandre, som om de sitter fast i en loop, og dialogen er så unaturlig skrevet og fremført at man lurer på om ikke manuset er skrevet av en AI. Selv når filmen introduserer noen nye vendinger (etter en time og 30 minutter), klarer ikke filmen å engasjere, og slutten er bare motbydelig konstruert. Så upolert, sukkersøt og kunstig føles denne julefortellingen. Som om det ikke finnes nok av dem i det klissete amerikanske julefilmklimaet. Dear Santa tilhører den fyllstoffkategorien du gjør best i å scrolle forbi i jakten på noe mer fornuftig å se på en strømmetjeneste.

Dette har absolutt ikke vært Jack Blacks år. Komikeren gjør sitt beste for å gi filmen en slags kant, men det er ikke engang Black som står for filmens ytterst få øyeblikk som kan få en til å trekke på smilebåndet. Black føles bare sliten og tafatt her som en hornet skurk, og ligner mer eller mindre på en tåpelig barneversjon av Beetlejuice. Jeg skal ikke engang gå inn på det stive barneskuespillet og Post Malones svært lange cameo, men det sier vel seg selv. Til tross for noen morsomme replikker, er det ikke noe å le av her.

Har man fortsatt et barnesinn, kan filmens prompehumor sikkert underholde noe, men jeg har vanskelig for å se hvordan 12-åringer - filmens målgruppe - skal klare å komme seg gjennom dette når det finnes så mange mer tiltalende og morsommere alternativer. De voksne i husstanden vil slite desto mer med filmens humorløse desperasjon. Det er med andre ord ikke en film for andre enn muligens Jack Black selv. Vi er vant til dårlige filmer rundt juletider, men Red One har kanskje fått konkurranse om å være årets dårligste (jule)film...