Deadfall Adventures

Nei. Nei nei nei. Hva i all verden? Seriøst? Nei. Alt dette svirrer gjennom hodet mitt, og det allerede i første kapittel av {Deadfall Adventures}.

Jeg legger deler av skylden på meg selv. Når jeg først hørte navnet til spillet så jeg for meg et slags zombiespill, med titler som {Deadlight} ferskt i minnet. Istedet viste det seg å by på mye mer og fremsto ved første øyekast som et førstepersons eventyrskytespill med inspirasjoner som Indiana Jones, {Alan Wake}, {Tomb Raider} og Uncharted. Et spill hvor man kan skyte mumier, løse gåter og flykte fra nazister. Jeg tok meg selv i å bli litt engasjert.

Det var min første tabbe og spillet straffet meg gang på gang for å ha forventninger. Åpningssekvensen var så stiv og unaturlig at jeg holdt på å få hakeslepp. {Deadfall Adventures} er utvilsomt et pent spill, med store utsikter og episk arkitektur. Hvorfor beveger da folk seg som om de har en pinne opp i baken? Her har det blitt brukt litt for mye penger på grafikk og litt for lite på animasjon.

Spillet er satt til et univers inspirert av H. Rider Haggards bøker om den britiske eventyreren Allan Quatermain. Vi spiller som James Quatermain, barnebarnet til den legendariske storviltjegeren, som på uforklarlig vis snakker med amerikansk akksent til tross for et tvers gjennom Britisk opphav. Men la oss ikke henge oss opp i akkurat den logiske bristen.

Historien i {Deadfall Adventures} er ikke verdens mest gripende eller inspirerte, men for hver vittige replikk får jeg følelsen av at hvis dette var en film med Harrison Ford i hovedrollen, og ikke et spill, så hadde jeg elsket det. Det er også et stort pluss at nazistene faktisk snakker tysk. James blir leid inn av et hemmelighetsfullt Amerikansk byrå for å eskortere en av deres agenter inn i en pyramide. Denne er kontrollert av nazi-skattejegere og de må frigjøre en relikvie som nedstammer fra Atlantis. Det går såklart ikke helt etter planen og pyramiden blir raskt oversvømt av sinte mumier som er udødelige med mindre man lyser på dem med en lommelykt. James er ellers bevæpnet med en seksløper med uendelig ammunisjon og Kaptain Jack Sparrow sitt kompass som ikke peker nord men heller leder James mot nærmeste skatt.

Skattene man finner i spillet har dobbeltfunksjon som samleobjekt og erfaringspoeng man kan bruke til å oppgradere ferdigheten til James. Ved siden av skyting og utforsking er gåteløsning en stor del av spillet. Gåtene er for det meste kreative men når man har skjønt løsningen er det som oftest bare et arbeid å nøste opp trådene og komme seg videre. Selv om spillet skryter av muligheten til å utforske er det forferdelig lineært og man beveger seg stort sett fra rom til rom, til og med i de store, majestetiske uteområdene. Historien i spillet tar deg fra brennhete ørkener til vindblåste isøder og overgrodde jungeltempel. Det er unektelig pent med stor variasjon men jeg skulle bare ønske at den samme variasjonen smittet over til resten av spillet.

Min største skuffelse med {Deadfall Adventures} er alt det misbrukte potensiale. Et førstepersons eventyrskytespill i Indiana Jones-stil høres jo ut som en fantastisk idé. Hadde det vært et litt større fokus på overlevelse, for eksempel med begrensede skudd til seksløperen, batterilevetid på lommelykten og helse som ikke regenereres automatisk så har man plutselig et spill med mye spenning. Hadde kampene vært litt mindre forutsigbare og kanskje hatt et element av knyttnever som i Uncharted så hadde det kanskje ikke blitt repeterende så fort. Hadde gåtene tatt førstepersonsperspektivet mer i bruk og inneholdt plattformelementer som tvinger spilleren til å utforske omgivelsene så kanskje Deadfall hadde vært mer av samme kaliber som {Tomb Raider}. Et slikt spill hadde jeg roset opp i skyene.

Dessverre ender {Deadfall Adventures} opp med å bli en suppe som låner fra mange kilder og gjør skam på det aller meste av opphavsmaterialet. De få elementene som er bra overskygges av alt det dårlige og selv om jeg tar meg selv i å ha det gøy til tider så blir jeg raskt minnet på hvorfor førsteinntrykket var så dårlig. For eksempel en scene i Arktis hvor James Quatermain går seg vill i en snøstorm og besvimer, for så å bli vekket på morgenen etter å ha sovet ute i en storm, frisk og rask og klar til kamp, noe som gjør hele den foregående scenen poengløs. Eller at alle uttaler navnet Quatermain feil. Nei takk, da spiller jeg heller Indiana Jones and the fate of Atlantis.