Cultic

Enmannshæren. Det er delvis et konsept, en klisjé, men også nettopp det som ligger i hjertet av dette førstepersonsskytespillet, som fullt ut forstår hva sjangeren handler om – uten for den saks skyld å ta den enkle og helt åpenbare veien. Utviklet av en enkelt lidenskapelig person (Jason Smith) med sans for «boomer shooter»-undergenren, er dette en ekte og trofast retrofest, samt en tilbakeblikk til de gode gamle dagene da hovedpersonen, Caleb fra Blood, kjempet om Duke Nukems gunst i en duell for å se hvem som hadde de beste replikkene, de kraftigste våpnene og de mest skjulte overraskelsene. Her får du imidlertid få vittige poenger, men alt annet og mer til.

Folk forsvinner på mystisk vis… og dukker opp i hauger av brun slim.

3D Realms er utgiveren, og spillet går langt for både å knytte sammen og avdekke arven fra en svunnen tid. Spillet ble opprinnelig utgitt i 2022 på PC og har opparbeidet seg et rykte blant dem som setter pris på denne typen retroinspirert blodbad. Nå, fire år senere, kommer det til konsollene. Kanskje har du prøvd andre lignende hyllester gjennom årene, som for eksempel « Prodeus, « Warhammer 40,000: Boltgun – eller for den saks skyld « Ion Fury? Strålende spill, med akkurat den rette dosen humor. « Cultic er bygget på nøyaktig den samme grunnleggende formelen. Og det gjør sjangeren rettferdighet – for hvem bryr seg om at det er en eldre tittel etter dagens standarder når den debuterer på andre plattformer i 2026, når det helt klart er en hyllest til en epoke og en visuell stil som ikke et sekund prøver å være Unreal Engine eller skille seg ut gjennom raytracing og den nyeste banebrytende grafikkteknologien.

Et hodeskudd er din beste venn – akkurat som en Zippo og en Winchester.

Hvis vi skal oppsummere historien kort, er den verken spesielt banebrytende eller, for den saks skyld, unik. Jeg vil kalle den nesten spektakulær og kjent. Du våkner opp i en haug med lemlestede lik, men du er ikke helt sikker på hva som foregår, bortsett fra at en satanistisk kult herjer i gatene. Spillets intro rører ved hjertet på en måte som minner om « Resident Evil, med bortføringer og merkelige hendelser, og spillet blir absolutt uhyggelig på enkelte steder (spesielt i de mørkere delene), selv om jeg sjelden blir spesielt redd. Det blander det okkulte med kroppshorror og en klype av det paranormale, kombinert med et snev av detektivarbeid i en liten by der ingenting er helt som det skal. Det er nok, og det er grunn nok for oss til å sette i gang. Tross alt er det våpnene som står i sentrum.

Kampene i « Cultic er en blandet pose – de består av like deler gammeldags stil og mer moderne innovasjoner. Et våpenhjul der tiden går saktere? Sjekk. Å gli langs bakken og taklinger som lammer motstanderne? Det er også med. Det er også her spillets sjarm ligger, ettersom det effektivt blander en 16-farget bolognese med mer moderne spillmekanismer. Det er bevisst hentet fra flere epoker, så la deg ikke avskrekke av at det ser ut som om noen har åpnet en boks med brune bønner og kastet dem med full kraft mot den dyre 4K-skjermen din. Pikslene som utgjør fiendene og terrenget kan telles på én hånd i nærbilde, men du kan ikke egentlig kritisere dette helt bevisste valget og hevde at grafikken er en fiasko. Det er en hyllest, det er en svært bevisst hilsen til retro-estetikk, og spillet er absolutt ikke kjedelig å spille.

Djevelen i hullet… og ilden på himmelen. Her trenger vi noe av tyngre kaliber.

I tillegg til å ta knekken på fiendene mine og etterlate dem lamslåtte, kan jeg dra boltgeværet mitt langs bakken og skyte bredsides fra hoften ved å bruke sekundærskuddet mitt for å skape en slowmotion-effekt der jeg avfyrer en rekke hodeskudd, med hoder som eksploderer som vannballonger – noe som føles både nytt og kjent. Eller for den saks skyld når jeg sjenerøst kaster dynamitt (eller velger å slippe løs disse teipede klyngene for en bredere effekt, eller kombinerer det med en molotovcocktail). Vel, da detonerer og brenner det meste foran meg, mens likene snurrer mot kameravinkelen min som de døde slimklumpene de er.

For det er tross alt her du vil ende opp – det handler ikke om å omskrive gamle regler, men om å hedre dem, men med tillegg av moderne spillinnovasjoner. Fakkelen din som lyser opp omgivelsene? Den blinker også i retning av hemmeligheter gjemt i omgivelsene – men samtidig kan du bare avfyre enhåndsvåpen, noe som også gjelder når du bærer et opprørsskjold, som du også kan bruke til å knuse hodeskaller med. Det er godt balansert og gir en tilfredsstillende kraft i hvert skudd, og nivåene der det okkulte utspiller seg? De er helt enorme, noe som i utgangspunktet sjokkerte meg med timevis lange prøvelser og hundrevis av fiender. Nivåer i stil med « Quake som kan fullføres på 50 sekunder? Slike finner du ikke her.

Nivåene er enorme og gir ulike tilnærminger til hvordan du kan takle dem – i tillegg til et mylder av smarte måter å både sprenge og sette fyr på alt som beveger seg.

Jeg setter også pris på at spillet ikke er designet som en labyrint av trange korridorer; de fleste kampene kan takles fra alternative vinkler og kroker, ettersom slagmarkene ofte egner seg til ulike strategier avhengig av hvordan du nærmer deg dem. Du kan snike deg forbi, men du kan også gå rundt på siden eller angripe ovenfra – eller rett og slett storme inn med våpnene i full sving fra fronten. Valget er ofte ditt. Spillet har også klassiske «våpenverksteder» der du kan oppgradere arsenalet ditt, med alternativer som raskere skuddhastighet, kanskje kraftigere ammunisjon med større gjennomtrengningsevne, eller ekstra spillvirkninger som ofte innebærer å bremse tiden. Alle vet at sakte film er en ting fra fortiden – men det er alltid velkommen – spesielt når det bare er to skudd igjen i en dobbeltløpet hagle og fire sinte fiender på skjermen, der vinkelen virker til din fordel hvis du retter inn skuddene riktig.

Dynamitt og mystikk.

Det følger absolutt ingen konvensjoner, verken for førstepersonssjangeren eller den klassiske «boomer-skytespillet» – men det er heller ikke kjedelig å spille, og det er vanskelig å kritisere spillet for den visuelle stilen, selv om det ser ut som... brunt, grått og dødt kjøtt som har råtnet og blitt drysset med grillkrydder, for så å bli lagt i solen for å steke. Fiendegalleriet, derimot, kunne godt ha hatt mer variasjon; som regel skyter du på figurer i forskjellige farger, bevæpnet på litt forskjellige måter, med en og annen overraskelse i form av tyngre kavaleri som trekker deg inn med kjøttkroker og kaster bjørnefeller rundt seg, samt en håndfull andre sataniske avskyeligheter som kan hoppe like raskt og langt som de flådde variantene fra « Half-Life 2 og «Ravenholm», i tillegg til ulike spøkelsesaktige fiender med evner jeg lar deg oppdage på egen hånd.

Her hadde jeg gjerne sett litt mer variasjon for å gi mer interessante kamper med større dynamikk. Omgivelsene kunne også ha hatt godt av en litt annen fargepalett litt oftere, for variasjonens skyld – for selv om de absolutt er enorme i omfang og tilbyr litt forskjellige strategiske ruter til det samme målet, ispedd enklere gåter, kan du ende opp med tunnelsyn, og øynene dine begynner å bli slitne etter en stund. Det er imidlertid vel verdt å utforske hver krik og krok, for gjemt i terrenget finnes selvfølgelig de vanlige hemmelighetene og bortgjemte rommene som er en integrert del av konseptet.

Alt blir rødt til slutt – spesielt når du oppgraderer arsenalet ditt med nye evner.

Cultic er «ny-gammelt» – i mangel av et bedre uttrykk. Det tar en klassisk tilnærming til sjangeren, inkludert grafikken, og krydrer den med rytmiske, moderne innslag. Det er ingen revolusjon, det er ingen evolusjon – det er god gammeldags moro og klassisk blodbad, sett gjennom øynene og lidenskapen til en hengiven fan av sjangeren. Konsollversjonen inneholder alt innholdet som er utgitt til nå – både kapittel 1 og 2, samt en overlevelsesmodus. Det er mange timer med spillopplevelse pakket inn i en brun eske med røde bånd – noe jeg anser som både tidløst og moderne på samme tid.