Crouching Tiger, Hidden Dragon

Crouching Tiger, Hidden Dragon, en film fylt av asiatisk mystikk og heftige kampscener. Jo da, det er ikke vanskelig å skjønne at dette var noe man ville lage spill av. Men spillet byr på sørgelig lite å glede seg over. Til tross for et ganske interessant konsept, blir resultatet kjedelig og tidvis irriterende. Spillets utvikler, Genki, har gått i bortimot alle de klassiske utviklingsfellene, og resultatet er et spill som ikke på langt nær er den Oscar-vinnende filmen verdig.

Så var altså enda en film omgjort til spill. Dette har vi sett før. Og ser man bort i fra noen ytterst få, har de stort sett vært mislykkede alle sammen. Crouching Tiger, Hidden Dragon er intet unntak. Riktignok har spillet et og annet interessant moment, for eksempel trenger man ikke støte på den samme avslutningen to ganger. Spillets avslutning avhenger av hva man presterer underveis. Men det hjelper lite dersom ingen gidder å gjøre seg ferdig med spillet mer enn en gang uansett. En av de mest grunnleggende egenskapene et bra spill bør inneholde, er evnen til å lime deg fast til stolen og ta deg med på en reise du bare må ha med deg slutten på. Noe som gjør at du utsetter alt fra middag til søvn i det lengste fordi du ikke vil legge det fra deg. Vel, Crouching Tiger, Hidden Dragon utgjør ingen trussel for verken middagen eller søvnen. Man blir nemlig veldig fort lei av å løpe gjennom den ene døra etter den andre bare for å komme ut på en ny åpen plass hvor man igjen blir angrepet av en liten gruppe asiatiske menn som ikke utgjør større trussel enn at man etter tre minutters spilling er langt over deres nivå. Det hjelper litt at man etter hvert får bytte karakter, og at spillet totalt inneholder fire av personene fra filmen, (Li Mu Bai, Yu Shu Lien, Jen og "Dark Cloud" Lo). Men det er ikke den store forbedringen å få bytte person. Det tar omtrent like lang tid å gjøre seg kjent med den nye som man brukte på å bli kjent med den gamle, og man faller lett inn i et mønster hvor man automatisk nedkjemper all motstand uten at man konsentrerer seg for å gjøre det. Når det gjelder selve storyen i spillet kjenner mange den allerede fra filmen. De som ikke gjør det, må belage seg på å ikke skjønne absolutt alt. Litt av forhistorien til hvert enkelt av oppdragene kommer riktignok over skjermen, men det som ikke nødvendigvis er relatert til akkurat det oppdraget blir utelatt.

Men både filmens og selvsagt også spillets viktigste element er den kinesiske fightingsstilen Wudan. I filmen er den nydelig fremhevet i heftige kampsekvenser og treningsscener. Og det er dette som er det beste ved spillversjonen av Crouching Tiger, Hidden Dragon også. Selv om det fort blir kjedelig å sloss mot dårlige motstandere har man i det minste noen kule basistriks og comboer, pluss en del morsomme blokkeringsalternativer. Man har muligheten til å sloss med flere forskjellige våpen ved siden av å sloss med bare hendene, og dette åpner også for et litt større og varierende spekter. Denne delen av spillet er tidvis ganske underholdende.

Den største utfordringen ved hele Crouching Tiger, Hidden Dragon, ja det som fort blir den virkelig store fienden din, er uansett kameraet. Det har kommet mange middelmådige forsøk på å lage en "fri" kameravinkling, hvor spilleren selv skulle få mer eller mindre full kontroll over kameraet. Men dette er blant de aller verste forsøkene noen sinne, og noe slikt burde være straffbart! Spillet ville gitt et bedre inntrykk i 2D enn i 3D kameramessig. Kameraet kan beveges 360 grader rundt karakteren din, men ikke dersom du for eksempel befinner deg i en trang passasje. Da vil man ikke kunne endre vinkelen stort, og er man skikkelig heldig, støtter man på fiender som kan stå å slå løs på en, uten at man i det hele tatt kan se personen. Man blir stående å sloss mot en fiende man ikke kan se fordi det "frie" kameraet ikke tillater det. Det er rett og slett tragisk. Førsteinntrykket av grafikken generelt virker helt greit, men dette stemmer nok ikke det heller. Det florerer av småfeil og irriterende momenter. Massive ting, som trekjerrer og trapper, blir gjennomsiktige så fort du står ved siden av dem. Og dersom man befinner seg inne i en by, og kommer høyt nok til å speide utover landskapet, kan man ikke se annet enn et svart hav rett utenfor de veggene man omgir seg med. Det er litt for klønete å ikke lage en slags bakgrunn i det hele tatt.

Crouching Tiger, Hidden Dragon var en fin film, men som spill fungerer det ikke i det hele tatt. Man har ikke klart å gjenskape noe av filmens magi, og man blir rett og slett dritt lei etter en halvtime. Det når ikke helt opp på noe punkt, og eneste grunnen til ikke å bli skuffet over spillet er at man i utgangspunktet ikke burde ha så høye forventninger til det.