Companion

Livet kunne ikke vært mer perfekt for Iris og hennes tilsynelatende perfekte kjæreste Josh, og turtelduene tar forholdet et skritt videre ved å introdusere henne for hans beste venner. Men det som starter som en avslappende helgetur ender med et drap, og Iris' verden raser sammen etter hvert som hun får ny innsikt i kjæresten sin og sin egen eksistens.

Companion Dermed går filmen fra å være en søt kjærlighetshistorie til å bli en bloddryppende kommentar til giftige forhold og manipulerende kjærester med en liten science fiction-vri som... er mer original enn den faktisk er. Companion føles i utgangspunktet som en film vi allerede har sett flere ganger de siste årene, i svært forskjellige forkledninger, men det hindrer ikke Companion i å være en rasende underholdende lek som er dyktig til å overraske og engasjere hele veien til rulleteksten er over.

Jo mindre du vet om Companion, jo bedre blir hele filmopplevelsen, rett og slett. Filmens design baserer seg på å utløse vending etter vending som dominobrikker, men selv om du har vært så uheldig å ha kommet over den siste traileren, har filmen flere overraskelser å by på. Det hjelper også at filmen er utrolig stilig å se på, og det ironiske låtvalget forsterker filmens lekenhet med "kjærlighet ved første blikk"-konseptet.

Filmens ryggrad hviler imidlertid hovedsakelig på Drew Hancocks sikre historiefortelling og de sterke prestasjonene til hovedrolleinnehaverne. Sophie Thatcher, sist sett i Heretic, stjeler rampelyset som den mishandlede kjæresten som her skifter og navigerer seg gjennom ulike følelsesmessige tilstander med glimt i øyet. The Boys -stjernen Jack Quaid er et flott tilskudd som en mer hardhendt og bitter mann, som er villig til å gå langt for å beholde kontrollen over en situasjon som egentlig er utenfor hans kontroll. Resten av skuespillerne fungerer også veldig bra, men det er dynamikken mellom de "elskende" som virkelig løfter det skrudde premisset et hakk opp.

Til å være en så mørk og eksistensiell film med en morbid humor, er den også uventet lett å ta inn over seg. Mye av dette er takket være filmens raske tempo og tynne historie, der Hancock velger å ikke bruke for mye tid på detaljene. Logikken er noe spinkel, og jeg synes også filmens klimaks er noe svakt, men den stramme historiefortellingen gjør at man ganske raskt aksepterer premisset og bare blir med på Hancocks vanvittige tur.

Til syvende og sist er Companion en djevelsk morsom relasjonsthriller som kunne ha gått fryktelig galt med tanke på hvor mange ulike toner og sjangre Hancock forsøker å blande, men resultatet er overraskende solid. Den er kaldblodig, humoristisk og til og med litt tankevekkende innimellom alle voldsscenene. Noen ganger er det ganske smart, og noen ganger litt for dumt, men det er alltid underholdende.