Commandos Strike Force

Nervene er i høyspenn i det du sniker deg fram fra dekningen din bak en stillestående lastebil. Hjertet trommer i kjapptakt mens du lister deg opp bak vakta og tar frem kniven. Etter det som føles som en evighet når du ham igjen, og klarer å drepe ham uten en lyd. Så bæres liket lydløst tilbake til skjulestedet bak bilen. Alarmen gikk ikke og ingen så deg. Du kan puste lettet ut i noen sekunder, før du begynner å tenke på neste skritt av oppdraget. Det er ikke rom for feil, du har bare én save å ta av. Høres det kjent ut? Det er selvfølgelig Commandos vi snakker om her. Denne unike spillserien som gang etter gang har gitt oss kulerunde øyne, bankende hjerte og ører på stilk. Spillene har gang på gang fått voksne menn til å gråte og oss anmeldere til å seriøst vurdere et karriereskifte. Eller som min anmelderkollega i VG, Rune Fjeld Olsen, sa det da han fikk hendene sine på Commandos 3: Destination Berlin; " Dette taktiske strategispillet lå først på toppen av monitoren min i dagesvis og skulte hånlig på meg. Fremdeles innpakket i plast... Grøss og gru!". Commandos er selveste eksamen artium for enhver spillentusiast som regner seg flink på det strategiske planet.

Det er også Commandos som for alvor har plassert spillutvikleren Pyro Studios på kartet. Nærmere bestemt i Madrid, Spania. Og det var nettopp Madrid som var målet da Gamereactor satte ut på ferd for å se på den kommende tittelen Commandos Strike Force, (CSF). Men en snøstorm i Madrid skaffet visse startvansker, da all flytrafikk ble lammet i flere timer. Panikken begynte å bre seg blant så vel spillpresse som arrangører da 14 journalister fortsatt var MIA (Missing in Action) da møtet hos utvikler etter planen skulle begynne kl. 14.30. Men vi lot oss ikke knekke. Vi var på vei for å se verdens første FPS-versjon av Commandos. Vi var klare for alt.

Og Commandos fikk vi se. Både Xbox-, PS2- og PC-versjonen ble lagt på bordet, foran en siklende spillpresse fra hele Europa. Ikke uventet handler spillet om andre verdenskrig, og kampanjene er lagt til Stalingrad, Normandie og Norge. De to første er vel ikke så originale valg at det gjør noe, de av oss som er glade i sjangeren kan jo søke jobb som taxisjåfør både i Normandie og Stalingrad, da vi etter hvert har blitt lommekjent i det som er av gater og torg der nede, men Norge derimot kan fort bli et etterlengtet friskt pust for sjangeren. Utvikler prøvde etter beste evne å overbevise oss om at nettopp CSF hadde det som skulle til for å skille seg ut i verdens desidert største kategori. Dette er det vi fikk vite:

Det blir ingen kjente fjes i spillet, selv om karakterene er hentet fra samme spesialstyrke og har tydelige likhetstrekk. Du har tre styrbare karakterer, som hver besitter sine spesialiteter. Green Beret, Spy og Sniper. Green Beret, (G , var alltid min aller mest trofaste allierte når de foregående Commandos-spillene røynet på som verst, med sin ekstreme fysikk og Rambo-kniv. Den nye GB-en sverger også til Rambo-imaget, og er dyktig med kniven. Det er han som står for mye av den intense actionen i CSF, da han konstant befinner seg i frontlinjene. Han er også den eneste i gjengen med mulighet for å bruke to våpen samtidig. Nestemann du blir introdusert for, er snikskytteren. Mannen med nerver av stål, som kan klippe en nazioffiser fra 300 meters hold i sterk sidevind. Hans spesialitet er at dersom han holder pusten, går alt i slowmotion og ting blir lettere å treffe. Spilleren kan kun gjøre dette i en kort periode av gangen, men lenge nok til å sende et par tyskere hjem i tredresser. Sist, men ikke minst har vi spionen. Langt i fra den mest triggerhappy`e av de tre, men en verdifull soldat når oppdraget er å infiltrere fiendens leir. Som mange sikkert husker fra tidligere titler, kan spionen ikle seg fiendenes uniformer, og dermed spasere inn i fiendens reir uten å bli gjenkjent. I CSF blir det ikke bare viktig å ha en fiendeuniform, men også hva slags uniform det er snakk om. Alle offiser med høyere rang enn deg vil slå alarm straks de får øye på deg, mens alle soldater med lavere rang ikke vil gjenkjenne deg. Det er viktig å ikke ha våpen i hånd, da bevæpnede spioner ikke akkurat er populære hos nazistene. Så for å drepe er spionen utstyrt med en kveletråd, (et kjent våpen brukt i bl.a. Hitman), som tar livet av hvem som helst i det stille.

En hovedforskjell fra de gamle Commandosspillene er at i CSF er man ikke alltid på oppdrag flere på en gang. I et oppdrag kan man styre Green Beret, mens i det neste er man Spy. I noen oppdrag er man riktignok to personer, (Green Beret og Sniper), og man veksler mellom hvem man vil styre. Det er også nytt at døde fiender forsvinner etter å ha vært døde i noen sekunder. Hvem husker vel ikke alle de intense minuttene man brukte på å gjemme fiendelik i de foregående titlene? Og den enorme aggresjonen man fikk når en nazipjokk fant et lik og slo alarm? Vel, de dagene er talte.

CSF kommer som sagt til å deles inn i tre kampanjer. Norge, Stalingrad og Normandie. I Frankrike lander du blant de første styrkene bak fiendens linjer natta før D-Day, og skal i første omgang være med på å sikre landgangen for de allierte styrkene. I Stalingrad er det nok en gang vendepunktet på Østfronten som gjelder, mens i Norge skal vi faktisk få prøve oss på det som skal være Pyros versjon av Operasjon Tungtvann. Det blir selvsagt flere oppdrag enn dette, men Pyro var litt sparsomme med opplysninger under framvisningen, så det er ennå mye vi ikke har sett. Enkeltoppdragene utspiller seg ofte på store kart, og det vil alltid være mer enn en måte å løse oppdragene på. Alle de tre versjonene av CSF vil inkludere en onlinemulighet. På PS2 og Xbox Live kan man være opptil 8 spillere av gangen, mens PC-versjonen vil åpne for 16 spillere.

Gjensynet med Commandos må jeg si er en smule blandet. Undertegnende har alltid sverget til denne spillserien fordi den har gått sine egne veier og gitt spilleren haugevis av spenningsmettede øyeblikk og nedbitte negler. Det er derfor litt tungt å svelge at utvikler har valgt mainstreamen framfor fansen i kampen om markedsandeler. CSF bringer nye elementer inn i sjangeren FPS, men det er ingen radikale nyheter i sikte. Dette er dog ingen fallende dom, men når det ferdige produktet foreligger skal i hvert fall ikke jeg stå først i køen for å titte. Commandosspillene har alltid fått selv den barskeste av oss til å gråte av hjerteklapp på en måte Silent Hill-gutta bare drømmer om, men det er heller tvilsomt at CSF vil få noen til å briste ut i tårer. Det er kanskje ikke den beste reklamen for et spill at det har fått en voksen mann til å grine, men hvis jeg fikk valget mellom å gråte meg gjennom et Commandosspill eller å skyte meg gjennom et, skal jeg strigråte verre enn vinneren av en missekonkurranse. Og jeg skal nyte hvert sekund.