Commandos: Origins

Commandos: Origins er den storslåtte returen for en serie som ble etablert på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. En sanntidsstrategiserie der en gruppe elitesoldater kjent som Commandos ble sluppet ned bak fiendens linjer under 2. verdenskrig. Det høres ut som det perfekte synopsis for en B-actionfilm Netflix anbefaler deg en søndag kveld, men Commandos: Origins lar deg ikke bare skyte deg gjennom dusinvis av nazister med maskingevær.

I stedet får du i oppgave å krype gjennom fiendens territorium og ta ned en eller et par nazister om gangen, samtidig som du holder deg så skjult som mulig. Dette er Commandos: Origins i et nøtteskall. Jeg kan ikke uttale meg om de andre spillene i serien, siden jeg ikke kjenner dem, men denne tittelen blander en blanding av sniking og strategi i en rekke nivåer som hver fungerer som et stort puslespill du skal løse.

For hvert oppdrag får du et utvalg av de titulære kommandosoldatene. Fra den hardføre Green Beret til den stille, men dødelige snikskytteren, vil du oppdage at selv om hver kommandosoldat er bevæpnet med pistol og kniv, er utstyret og evnene deres helt forskjellige fra hverandre. Evnene deres kan og er ment å brukes i samspill med andre kommandosoldater for at du skal få til det perfekte lydløse løpet. En personlig favoritt var å distrahere fienden med den grønne beretens lydsender, for så å få dem til å følge lyden inn i en bjørnefelle satt opp av snapperen. Det er et triks du lærer i starten av spillet, men jeg fikk så mye ut av det at det var hysterisk morsomt da dusinvis av nazister marsjerte uvitende mot sin egen død, den ene etter den andre som lemen.

Plan og utførelse. Det er slik du spiller Commandos: Origins. Kartene er så store at du ikke kan finne ut hele ruten din fra første minutt, i hvert fall ikke på første løp, og derfor tar du hver seksjon nesten som et eget mininivå. Du får noen få fiender som alle ser på hverandre på en måte som gjør at du ikke bare kan storme dem med kniver. Eller, du kan hvis du tror det ikke er noe annet alternativ, men vær forberedt på at en hel base vil storme deg kort tid etter. Taktikken i Commandos: Origins kan være virkelig vanskelig å finne ut av, og det er verdt å merke seg at hvis du tabber deg ut, er det opp til deg å hurtiglagre før du tester ut et risikabelt trekk, ettersom spillet ikke har automatisk lagring.

Selv om mangelen på lagring kan være frustrerende til tider, føles vanskelighetsgraden generelt sett mer givende enn urettferdig. Det er svært tilfredsstillende å høre de suksessive knivhuggene som skjærer gjennom nazistenes struper rett før noen av dem skjønner det, og stoltheten svulmer når du innser at du har funnet din egen vei ut av problemet. Selv når ting går dårlig, kan du fortsatt føle en følelse av stolthet over at du overlevde. Det var en bane der jeg ikke klarte å snike meg inn, og til slutt forskanset jeg kommandosoldatene mine i et rom da alarmen gikk, og skjøt alle som kom gjennom døren.

Den tilfredsstillende vanskelighetsgraden i spillet vil kanskje ikke falle i smak hos alle, da det føles nesten som Hotline Miami av strategi i hvor raskt og ofte du ender opp med å banne og lade om til et trygt punkt. I det store og hele føles det imidlertid som om Claymore Game Studios har lagt mye arbeid i sammenhengen i Commandos: Origins. Det er mange punkter der alt føles som om det klikker på plass. Det får du med kommandosoldatene, ettersom laget du har på hvert nivå er tydelig designet for å fullføre det kartet, ved å bruke styrkene sine på en rekke måter. Det er en del av meg som lurer på om det er mulig å ta med en hvilken som helst kommandosoldat til et hvilket som helst kart, kanskje etter at du har slått det opprinnelige nivået, men det er bare en så sterk følelse av formål med valgene her at jeg helst ikke vil tukle med dem.

Skalaen på kartene er også et godt utstillingsvindu for Commandos: Origins' styrker. Nivådesignet her er veldig bra, med kart som spenner over hele verden, og tar deg fra det iskalde arktiske til varme afrikanske ørkener og alt i mellom. Nivåenes kompleksitet og størrelse gjør at du lett kan bruke timevis på hvert enkelt. Med femten baner totalt, og rikelig med gjenspillingsverdi til å slå hver og en av dem på den vanskeligste vanskelighetsgraden, er det mye innhold. Kartene er også visuelt imponerende. Ikke noe som vil blåse deg av banen, men modeller, eksplosjoner og miljøer er en fryd for øyet, og du kan fordype deg i timene du bruker på å stirre på dem mens du prøver å finne ut hvordan du kan komme deg rundt den ene vakten som truer hele oppdraget ditt.

Apropos det visuelle, så er det fortsatt en og annen liten bug som er merkbar, for det meste når det gjelder døde fiender som flipper ut så snart de treffer bakken, og lemmene deres flagrer så vilt at jeg er overrasket over at vaktene i nærheten ikke la merke til det. Ellers hadde jeg kanskje ønsket meg litt mer narrativt innhold. Commandos: Origins er et strategispill, og sjangeren har ikke akkurat alltid hatt behov for en historie, men noe av småpraten mellom kommandosoldatene i spillet får meg til å ønske meg litt mer til oppdragene enn bare "vi dropper hit for å ødelegge en bro eller samle inn viktige dokumenter".

Commandos: Origins er et flott spill i en sjanger som sårt trenger det. Med en vanskelighetsgrad som vil utfordre selv de mest taktiske hodene, kombinert med forfriskende grafikk og karakterer som er morsomme å spille, får du en tilfredsstillende og givende opplevelse som får deg til å laste inn lagring etter lagring på nytt, i troen på at den neste strategien du prøver vil være den vinnende. Vanskelighetsgraden kan føre til en og annen frustrasjon her og der, og du kan ønske deg litt mer enn en tilfredsstillende spillsløyfe, men alt i alt er dette en seier for fans av RTS-spill der ute.