Colour Cross

Sjansene er store for at du aldri har hørt om {Picross}, det geniale DS-spillet som best kan beskrives som en blanding av Sudoku og tegning. Et rutenett omringes av tall som angir hvor mange felter som skal fylles inn horisontalt og vertikalt. Fyll inn feltene, og du sitter igjen med en tegning.

Zzzzzz, sier du kanskje nå, men sannheten er at det er slike spill Nintendo DS er skapt for. Kjappe enkle puslespill, en liten gåte du kan løse på vei hjem med bussen, en oppgave før leggetid, små ti minutter lange spilleøkter med maksimal tilfredsstillelse og interaktivitet. Glem episke historier og dialogsekvenser, puzzle-spill er dataspill i sin reneste form: abstrakte og rett på sak.

Det som gjorde {Picross} så bra var, som med alle andre puzzle-spill, måten hjernen din etterhvert lærte seg å jobbe automatisk ut fra informasjonen på skjermen. Etter noen timer gikk det lynraskt å tolke tallene riktig i rutenettet. Og belønningene var stadig flere oppgaver, som ble grådig konsumert.

Det er vanskelig å forklare handlingen i {Picross} og {Colour Cross}. Du får et rutenett, la oss si med 10 x 10 ruter. På den øverste linjen står det kanskje et åttetall. Det betyr at åtte av disse rutene skal fylles inn, altså skal to ruter være ledig. Det kan også stå, for eksempel "2 3". Det betyr at to og tre sammenhengende ruter skal fylles inn på linja, men det må være et mellomrom mellom disse to feltene. Skjønner?

Jada, jeg innrømmer at dette ikke høres så spennende ut, men prøv å forklar Sudoku til noen som aldri har hørt om Sudoku, det høres ikke spesielt spennende ut det heller, til tross for at det er morsom underholdning.

Forskjellen på {Picross}, som følger spillbeskrivelsen ovenfor, og {Colour Cross} er at {Picross} lar deg fylle inn svarte ruter i et rutenett som ender opp som et bilde mens {Colour Cross} det samme konseptet et steg videre ved å legge til flere farger. På denne måten blir sluttresultatet fargerike bilder som ligner mer på gjenstanden enn de svarte silhuettene i {Picross} noen gang gjorde.

Problemet er bare at {Colour Cross} føles mer som jobb enn {Picross}. Du velger hvilken farge du vil tegne med, og får oppgitt hvor mange felter som skal fylles med den fargen. Så velger du en ny, og så videre. Til slutt føles det bare som du sitter og fyller inn hull i tegningen fremfor å knekke koden slik man gjør i {Picross}. Man blir sittende å fylle inn små prikker her og der i stedet for å se de store linjene og få oversikten som i {Picross}.

Det hjelper heller ikke at man må bruke stylusen til å fylle inn ruter, utallige ganger har jeg truffet feil, eller dratt den litt skjevt, slik at jeg har fått tidsstraff for å tegne i feil rute. Fargeblinde bør også se opp, for mange av tegningene har ekstremt like farger som man er nødt til å skille mellom.

{Colour Cross} ender opp som et helt ok spill til å ha med seg på bussen eller toget. Det er en idé som gjør seg bedre i teorien enn i praksis, men det er likevel gjennomført nok til at alle som var hekta på {Picross} kan klare å kose seg i en god stund. Men har du aldri spilt {Picross} anbefaler jeg det varmt foran dette spillet.