Cold Winter

Swordfish Studios fra Birmingham i England har for det meste cricket- og rugby-spill på samvittigheten, men nå er det altså helomvending, med sprutende blod og flyvende lemmer som gjelder. Vi har fått en titt på spillet som havner i hyllene i slutten av måneden, og det ser slettes ikke dumt ut dette her!

Sterling - hovedpersonen - sier det egentlig svært godt selv i spillets begynnelse. Han sier at alt handler om informasjon, og hvem som har den. Hvem som ikke har den. Hvem som trenger den. Hvem som stjeler den. Du er MI6 agent, og har blitt ferska på oppdrag i Hong Kong. Ikke bra. Spillet starter med at du blir ført inn i forhørsrommet i Chang politiske fengsel. Rommet er kjent som "the truth chamber", og jammen er det er ikke Mr. Truth Chamber himself som ønsker deg velkommen. Det er vel kanskje unødvendig å fortelle at du blir møtt men en rekke uortodokse metoder for å få deg til å snakke, og hele seansen ender med deg som kjøttkake. Heldigvis skylder en gammel venn deg en tjeneste, og får opp celledøren din, og får fikset deg en pistol. Det tar ikke lang tid før du kan legge de blodige labbene dine rundt tungere skyts, som AK47, avsagd pumpehagle, UZI, granater, rifler og så videre, og det er da moroa begynner for alvor.

Cold Winter er minst like eksplosivt som Time Splitters. Med andre ord - mye løping og mye skyting. Spillet er også rimelig lineært, og det er sjeldent man blir stående lenge stille uten å vite hvor man skal gå. På de fleste oppdragene har man også en pil som alltid peker mot målet, og eneste som hindrer deg er jo da en håndfull arabere eller kinesere eller hva det måtte være. Dette er en struktur som ikke er særlig utfordrende, annet enn å se hvor mange fiender du kan nedlegge på færrest mulig kuler. Likevel er det herlig befriende å sende av gårde svermer av varmt bly uten å vie en tanke til verken gåter eller karakterbygging. Det er også lagt inn veldig hyppige checkpoints, og i tillegg kan du save hvor og når som helst. Dette, sammen med muligheten til å komme seg opp på 100% helse når du vil, gjør at man avanserer omtrent hele tiden, og man slipper å ta deler av spillet flere ganger. Spenningsnivået er alltid oppe, og fremdriften lokker deg tilbake til spakene gang på gang. Jeg har ikke ord på hvor irriterende det er å ta større deler av spill flere ganger, så dette er et kjærkomment tiltak i alle fall her på redaksjonen.

Jeg er ikke sånn superimponert av grafikken i selve spillet. Mellomsekvensene er riktignok veldig forseggjorte og fine, men ingame så mangler det rett og slett litt. Det virker som det er lagt mer vekt på fysikken enn grafikken, for du kan plukke opp og kaste rundt på det aller meste, og det funker i det hele tatt svært godt. Personlig ble jeg også litt imponert av lyden. Det er ikke så mye musikk, men når den kicker inn så føler du deg som Rambo etter 23 kopper kaffe. Bøff - det er ordet. Du føler deg ultra-bøff!

Det er klart det er moro å skyte armer og ben av fiendene? Blodet spruter opp på veggene, og du kan langt på vei male hele rom røde med hjelp av en dobbelløpet hagle og et knippe skurker. Med andre ord, jeg tror det er greit å ha både stemmerett og lov til å spille på spilleautomater før man setter seg ned med Cold Winter.

Spillet har i og for seg mange kule elementer som gjør det til en fornøyelig affære, men det er liksom gøy de første 3-4 kanskje 5 timene. Etter det så mister i alle fall jeg litt av interessen. Som nevnt, det er ikke noe gameplaymessig genistrek, men det er en deilig avkobling og er absolutt verdt en titt, spesielt om du er lei innviklede plott og umulige puzzles. Cold Winter fortjener en sjanse, men vær dog forberedt på å skyte. Masse.