Code 8: Part II

Det er ganske bisart hva enkelte filmskapere kan få til med et direkte latterlig lite budsjett. Upgrade kostet mindre enn en sesong av den sterkt overvurderte Sunnyside (og er en av de beste filmene jeg har sett de siste 20 årene), Clerks var billig og er en av tidenes beste indiefilmer, og Netflix-filmen Code 8 fra 2019 kostet småpenger å lage sammenlignet med filmer som for eksempel Thor: Love and Thunder eller Avengers: Endgame. Til tross for dette har Jeff Chan og fetterne Amell (Robbie fra Upload og Stephen fra Arrow) klart å by på en fornøyelig sci-fi-bakhistorie med et godt oppbygd premiss og en behagelig tone der en fremtidsdystopi preges av overdreven politiovervåkning og kronisk undertrykkelse fordi fire prosent av befolkningen er født med superkrefter og regnes som "fiender av staten".

Det er mørkt, skittent og visuelt imponerende, til tross for at det relativt sett ikke koster noe å produsere sammenlignet med moderne standarder.

Code 8 Den blander grunnpremisset fra Watchmen, kreftene fra Chronicle og tonen/estetikken fra The Boys med mørke, skitne, ugjestmilde omgivelser i et fremtidig Lincoln, Nebraska. Det var på ingen måte en film jeg har tenkt å rose eller anbefale særlig høyt, men den var heller ikke dårlig. Bare ok, med noen få lyspunkter og en overbevisende Robbie Amell i hovedrollen som antihelten Connor.

Nå er oppfølgeren her, og premisset er neppe unikt. Det hele starter med at Connor blir løslatt fra fengsel etter fem år bak murene. Før han vet ordet av det, har han latt seg vikle inn i Garretts (Stephen Amell) ulovlige aktiviteter og har fått en 14 år gammel jente (med superkrefter) på halsen som nå jages av korrupte politifolk og selvfølgelig må reddes. Part II, er i likhet med forgjengeren en anti-politifilm som maler en fremtidig politistat som drukner i korrupsjon og undertrykkelse på verst tenkelig vis. Det er mørkt, folk er fattige, de tar dop som er laget av ryggmargsvæske fra superheltenes ryggmarg, og vold er hverdagskost i Code 8.

I fremtiden har det korrupte politiet (med sine uslåelige roboter) lammet samfunnet, ifølge Jeff Chan.

Søskenparet Amell gjør nok en gang en overbevisende jobb med karakterene sine, effektene er igjen enkle, noen ganger ganske stygge, men likevel relativt effektive. Politiet er onde, de sivile som er født med superkrefter fremstilles som uskyldig forfulgte, og det mangler litt nyanser og gråtoner her, noe jeg er glad for at karakteren Garrett prøver å sørge for. Det er litt for mye eksposisjon i historiefortellingen her som jeg misliker, ikke minst fordi historiens premiss og karakterer er så enkle og lettfattelige at det føles helt unødvendig, men Part II er en grei sci-fi-thriller produsert for småpenger.