Celestial Return

Det finnes spill som er inspirert av klassikere, og så finnes det spill som baserer nesten hele sin identitet på dem. « Celestial Return faller inn i den sistnevnte kategorien. Helt fra starten av er det tydelig at utviklerne har spilt enorme mengder « Disco Elysium og « Citizen Sleeper. Det er en regnfull cyberpunk-verden fylt med eksistensielle grublerier, særegne karakterer og kosmiske skrekkopplevelser, der dialogen står i sentrum og nesten alle avgjørelser avgjøres av et terningkast. Det eneste problemet er at det aldri helt klarer å ta spranget fra hyllest til noe som føles som noe helt eget.

Howard og hans uttrykksfulle sanser – et grep vi har sett noen ganger nå.

Det betyr ikke at « Celestial Return mangler kvaliteter. Tvert imot. Verdenen som er skapt, er til tider fantastisk. Netherveil er en by som oser av forfall, desperasjon og bedriftsdystopi, og miljøene klarer ofte å formidle illusjonen av et sted der alt står på randen av sammenbrudd. Kunststilen er stilig, lydbildet er helt på plass, og flere av spillets karakterer føles langt mer levende enn jeg hadde forventet. Her er det en tydelig kreativ visjon, og den er lett å sette pris på.

Hva handler spillet om? Vel, i * Celestial Return * følger vi den tidligere detektiven Howard, som sammen med den merkelige, snakkende blomsten Daisy forsøker å løse en rekke mystiske dødsfall i den dystopiske byen Netherveil. Jo lenger etterforskningen kommer, desto tydeligere blir det at sakene henger sammen med eldgamle kosmiske krefter som lar folk manipulere virkeligheten, påvirke sinn og tross naturlovene. Det blir altså snart klart at Howard og Daisy er fanget opp i en konspirasjon som kan få katastrofale konsekvenser for hele verden.

Netherveil er rammen for eventyret.

Kjernen i systemet er at terningene fungerer som mye mer enn bare et middel for å avgjøre om du lykkes eller mislykkes med ulike handlinger. De samme terningene brukes også som en begrenset ressurs og til og med som valuta. På papiret høres det ut som en smart måte å skape spenning på, men i praksis fører det for det meste til frustrasjon. Hver beslutning blir en avveining av om det i det hele tatt er verdt å undersøke noe interessant, ettersom et par dårlige terningkast kan gjøre det umulig å komme videre. Ved flere anledninger befant jeg meg i situasjoner der det mest effektive alternativet var å laste inn en gammel lagringsfil. Når et spill oppmuntrer til «save scumming» fremfor kreativ problemløsning, har balansen gått i oppløsning.

Historien er også litt av en berg-og-dal-bane. Dialogen er ofte velskrevet, og spillet våger å være både merkelig og filosofisk, men samtidig føles det som om utviklerne har blitt litt for betatt av sitt eget manus. Tempoet blir tregt, samtalene varer lenger enn nødvendig, og tross alt er ikke alle karakterene interessante nok til å rettferdiggjøre de enorme mengdene tekst. Til tider satt jeg stort sett bare der og ventet på å komme tilbake til selve spillingen.

Så er det en rekke mindre irritasjonsmomenter som, samlet sett, er vanskelige å overse. Inventarhåndteringen føles tungvint, grensesnittet kunne ha vært betydelig tydeligere, og den tekniske utførelsen lar noe å være ønsket. Ingen av disse problemene er katastrofale i seg selv, men sammen skaper de en opplevelse som hele tiden går på nervene.

Daisy, som vi møter tidlig i eventyret, bor i Howards lomme og spiller en sentral rolle i historien.

Det er nesten synd, for « Celestial Return viser gang på gang hvilket potensial som ligger her. Når fortellingen, musikken og den dystopiske atmosfæren fungerer i harmoni, lykkes spillet med å skape nettopp den tunge følelsen av håpløshet og nysgjerrighet som sjangeren lever av. Men disse øyeblikkene er aldri hyppige nok til å veie opp for et spillsystem som for det meste føles kontraproduktivt og en struktur som ofte står i veien for seg selv.

Jeg tror mange vil sette langt større pris på « Celestial Return enn jeg gjorde, spesielt hvis de er sultne på historedrevne cyberpunk-rollespill. For min del føles det imidlertid mest som et spill som har forstått hva som gjorde forbildene gode, men ikke helt hvorfor de fungerte. Resultatet er en kompetent debut med masse ambisjon, men også en påminnelse om hvor vanskelig det er å tre ut av skyggen av spillene man prøver å etterligne og skape noe helt eget.