Captain Blood

Captain Blood er et enkelt og greit actionspill inspirert av God of War. Vi har sett mange av dem de siste årene, men det som skiller Captain Blood fra for eksempel Banishers: Ghosts of New Eden og Blades of Fire - bare for å nevne noen - er at spillet ikke er inspirert av God of War fra 2018, men av den opprinnelige PS2-klassikeren fra 2005.

Det er det en god grunn til. Captain Blood skulle opprinnelig utgis først til Xbox, deretter til Xbox 360, men prosjektet havnet i trøbbel flere ganger før det ble helt skrinlagt da utgiveren Playlogic Entertainment gikk konkurs. Nå har Captain Blood blitt gjenopplivet, men dessverre finner man fort ut at historien bak er det desidert mest interessante med dette spillet.

Du spiller som den herdede piraten Captain Blood. Han er britisk, men han ser mer ut som en parodi på en italiensk hjerteknuser, noe som faktisk er veldig passende, ettersom historien er basert på en sjørøverroman av italienskfødte Rafael Sabatini fra 1922.

Det litterære forarbeidet har imidlertid ikke resultert i en spesielt spennende historie. Captain Blood blir hyret til å redde den britiske guvernørens datter. Det klarer han halvveis i spillet, og nå ber den samme guvernøren ham om å angripe den spanske kolonien Cartagena (i dagens Colombia). Blood Han, som må være verdens mest autoritære pirat, adlyder ordren og plyndrer byen, hvorpå spillet avsluttes.

Å kalle det en historie er nesten en overdrivelse. Det er ingen karakterutvikling, nyanser eller konflikt. Det er heller ikke mye sammenheng. Skurkene dukker opp ut av det blå og forsvinner like plutselig - i én og samme cutscene - og mot slutten av spillet slutter til og med sjefene å rope sine obligatoriske kamprop under kampene.

Kanskje var utviklerne godt klar over at det var helt feil, for som standard er dialogen skrudd så lavt ned i forhold til de andre lydeffektene at de ellers så bredbrystede sjømennenes dype stemmer på komisk vis overdøves av måkeskrik og bølgeskvulp. Det blir for øvrig ikke stort bedre når man faktisk justerer lydmiksen, for ingen har noe interessant å si. Det eneste positive jeg kan si om lyden er at den intense musikken gir den en veldig god Pirates of the Caribbean -stemning.

For å dvele litt mer ved det positive, er spillets visuelle uttrykk ganske sjarmerende. De komisk store figurene og de vakre bakgrunnene minner om WoW-estetikken som var så utbredt på midten av 2000-tallet, og det ser fortsatt bra ut. Ikke overraskende kjører spillet også ekstremt jevnt på moderne konsoller, til og med på Switch.

Når man ser 2-3 minutter med spilling, ser Captain Blood ut som en herlig tidskapsel fra enklere tider, noe som også er grunnen til at jeg ba om et anmeldereksemplar. Dessverre virker det som om spillet først og fremst består av lenge herdede barnesykdommer fra actioneventyrspillenes glade ungdom. Det gjelder for eksempel de mange Quick Time Events som alltid dukker opp på de verst tenkelige tidspunktene, ofte midt i en cutscene når du har lagt fra deg håndkontrollen.

Som nevnt er Captain Blood tydelig inspirert av God of War, og på overflaten fanger spillet mye av det som gjorde Kratos' tidlige eventyr så spennende. Kampene er brutale, angrepene dine er raske og har lang rekkevidde, og de mange fiendene flyr komisk opp i luften når de tar skade. Men Captain Blood mangler de to viktigste underliggende ingrediensene, nemlig fiende- og banedesign.

La oss ta fiendene først. I God of War var fiendene varierte. De hadde ulike angrepsmønstre, og du måtte veksle mellom våpnene og evnene dine for å beseire dem. I Captain Blood møter du svake pirater med lite helse, sterke pirater med mye helse og irriterende pirater med skytevåpen. Alle må nedkjempes på omtrent samme måte, og selv om spillet har mange kombinasjonsangrep, endte jeg fort opp med å bare trykke på den samme inngangen for å utføre det mest effektive angrepet.

Spillet inneholder rundt ti baner, men når man skreller bort omgivelsene, er de nesten identiske i struktur. De få gåtene og alternative veiene du kan finne, er så enkle og opplagte at de knapt er verdt å nevne. Den kreative leken med kameravinkler og ikke-lineær banedesign som gjør God of War og mange andre actionspill så levende, er helt fraværende.

Captain Blood kan derfor aldri utfordre deg, bare frustrere deg. Spesielt fornærmende er de mange identiske intermezzo-nivåene, der du må senke angripende skonnerter og landgangsbåter som angriper kapteinens skip. Kanonene dine er svært unøyaktige, og når fiendene har bordet skipet, blir det hele et eneste stort rot, der den eneste veien videre er å rulle komisk mellom kanonene og senke de gjenværende skipene på den måten. Et tvers igjennom håpløst design.

Captain Blood Som du sikkert skjønner, er et ganske forferdelig spill. I likhet med hovedpersonen er Captain Blood sjarmerende og hyggelig på overflaten, men etter å ha tilbrakt bare fem til ti minutter med det, har du allerede fått nok. Det er ingenting av substans å finne her.

Likevel kunne spillet hatt en livline å klamre seg til hvis det for eksempel hadde inkludert ekstramateriale i form av skisser, behind-the-scenes-videoer eller lignende fra spillets turbulente utvikling. Det hadde i det minste vært noe. Men nei, her serveres spillet bare slik det var da det ble sluppet på slutten av 2000-tallet. Og det er ikke bra. Hvis Captain Blood hadde blitt sluppet den gang, ville det vært utrolig dårlig. Nå er det nesten fornærmende, ettersom det gir spill fra den tiden et dårlig rykte de ikke fortjener.