Borderlands

Borderlands har alltid vært et over-the-top, sprøtt og smått sinnssykt spillunivers, fullt av klisjeer, utringede klær, eksplosjoner og karakterer med like mye dybde som en sølepytt. Derfor skulle man tro at det var en perfekt filmatisering for det store lerretet.

Cate Blanchetts fortellerstemme klarer å oppsummere hele universet i løpet av de første 30 sekundene av filmen, og det sier egentlig det meste. Men det gjør det også mulig for de som ikke har spilt spillene å følge med - men det er enda morsommere med de mange referansene og gjenskapingene av kjente steder og karakterer.

Selv om det har vært en rekke viktige suksesshistorier i det siste, finnes det også mange eksempler på at en tolkning av et spillunivers har gått fryktelig galt. Nylig viste Fallout og The Last of Us at det kan la seg gjøre, og fordi Borderlands er det spillet det er, passer det perfekt til et actionfilmformat der alt foregår i 250 km/t og gasspedalen er nede fra start til slutt. Det er ikke mange pauser; det er små overganger mellom områder, litt som en transportanimasjon i et spill, og så er det vold, eksplosjoner og biljakter for resten.

Fortellermessig er alle klisjeene opparbeidet, og med det mener jeg at alle plot-vendinger og overraskelser kan sees på mils avstand av en hardbarket filmnerd. Det gjør heller ikke noe. Igjen må man huske på at dette er en actionfilm med vekt på action, så jeg ble faktisk overrasket over at de tok seg noen kreative friheter. En dusørjeger som er "for gammel for denne dritten" får i oppdrag å finne datteren til en rik forretningsmann. Hun har blitt bortført til en planet med en hemmelig krypt fylt med utenomjordisk teknologi og en lokalbefolkning som kjemper for å overleve i hverdagen. På veien møter hun en morsom robot, en stor muskelbunt som ikke sier så mye, en kjeftete soldat og en enda mer kjeftete gutt som liker å sprenge ting i luften. Hvis du tenker Fast & Furious i verdensrommet kombinert med Guardians of the Galaxy, så passer det, for det er det Borderlands er.

Cate Blanchett som Lillith og Jamie Lee Curtis som Tannis kan virke som merkelige castingvalg, men de skinner gjennom ved å se ut som noen som faktisk likte å lage filmen. Særlig Cate Blanchett virker ganske avslappet i en rolle hvor det er rom for fysisk utfoldelse. Jamie Lee Curtis gjør rollen som Tannis forbløffende godt, særlig hvis man kjenner litt til bakgrunnshistorien om at karakteren er en autistisk introvert person som sannsynligvis heller ikke har hatt godt av årevis med isolasjon. Jamie Lee Curtis er riktignok betraktelig eldre enn karakteren i spillet, men de har faktisk klart å vinkle dette ganske godt narrativt. Begge, men kanskje særlig Blanchett, ser ut til å leve seg helt inn i premisset om planeten Pandora og hele Borderlands -universet, og det løfter filmen på en naturlig måte.

Skurken Atlas er skreddersydd for anledningen. Dessverre har skuespilleren ikke mye å jobbe med, til tross for at han minner om Raul Julias portrett av M. Bison i Street Fighter-filmen, dog uten ikoniske replikker som "For you, the day Bison graced your village was the most important day of your life. Men for meg var det tirsdag." Det er synd at han har en personlighet som en dalek, for her var det potensial - men de få replikkene han har, gir ikke rom for å gjøre så mye med karakteren, annet enn at filmen tidlig slår fast at han er utspekulert, ond og uten respekt for menneskeliv.

Kevin Hart er som alltid det svakeste leddet i kjeden. Jeg forstår at Eli Roth som regissør trenger en ekstra comic relief ved siden av ClapTrap i form av Jack Black (som overraskende nok er enda mindre irriterende enn i spillet), men Kevin Hart har verken timing eller skarphet til å levere one-liners på det store lerretet. Ansiktsuttrykkene hans begrenser seg til to ulike misfornøyde ansiktsuttrykk og en monoton levering av replikkene. Det er på ingen måte hans dårligste film, men selv på sitt beste er Kevin Hart fortsatt ganske dårlig, særlig når karakteren han spiller er den rake motsetningen til ham selv, som ikke er en kraftig bygget, relativt stille, erfaren elitesoldat. Det er en rolle som ville ha vært perfekt for The Rock eller Idris Elba, men de var nok for dyre i drift. Eller kanskje de ikke gadd de 17 innebygde late vitsene, som kanskje passer til spillet, men som er slitsomme i filmen allerede etter nummer to.

Krieg i form av Florian Munteanu brukes ikke mye. Han forblir en veltrent kjøttklump og har replikker som kan telles på en kvart lillefinger. Det er synd, for det er mye mer dybde i karakteren i spillene.

Han fungerer godt som den tomhjernede beskytteren til filmens virkelige stjerne, barneskuespilleren Ariana Greenblatt - kanskje mest kjent for å ha spilt barneversjonen av Ahsoka Tano i Star Wars-universet og Gamora i MCU. Hennes rolle som Tiny Tina er ganske godt utført, og fanger både en barnlig uskyld og sårbarhet, kombinert med den arrogansen, likegyldigheten og mangelen på modenhet man forventer av et barn som leker med eksplosiver. Det er faktisk en viss karakterutvikling å spore her, og rollen er, om ikke fantastisk, så i hvert fall mer minneverdig enn hennes opptreden i Barbie.

Filmens effekter er ganske gode; det er bare noen få ganger at CGI-effektene ikke får deg til å skjønne hvor mye som faktisk er datagenerert. De fysiske effektene og kostymene er også godt utført. Særlig omgivelsene er levende skapt og fylt med vesener, mennesker, kjøretøy og bebyggelse, og sammen med tempoet gjør det at man unngår å tenke på plothull i for mange nanosekunder av gangen.

Borderlands Det er nettopp det som gjør at den kan fungere. Det er fartsfylt action fra start til slutt, og den har ingen illusjoner om å være en fransk noir-film som sikter mot å vinne Gullpalmen.