Blue Beetle

Blue Beetle har vært med i tegneserier siden 1939, og i 1983 kjøpte DC Comics rettighetene til den. Likevel har man ikke sett mye til Blue Beetle bortsett fra noen få opptredener i videospill og animasjonsserier, så filmpublikummet går hovedsakelig til filmen med blanke ark. I det store og hele er Blue Beetle et par timer med vellaget superheltaction uten de store overraskelsene.

Jaime Reyes(Xolo Maridueña) har nettopp sluttet på skolen og vender tilbake til hjemmet sitt i utkanten av Palmera City. Dessverre er familien i ferd med å miste hjemmet sitt på grunn av husleieøkningen. Jaime og søsteren hans ender opp med å jobbe som renholdere for Kord Industries, og Kord-familien eier stort sett hele byen. Gjennom en rekke tilfeldigheter overtar Jaime Jenny Kords(Bruna Marquezine) merkelige, Blue Beetle-lignende gjenstand. Av en eller annen grunn velger denne billen Jaime og smelter sammen med ham som en slags symbiot, som Marvels Venom. Og slik er den nye Blue Beetle født.

I bunn og grunn er historien en veldig tradisjonell superheltfortelling, og den tar også for seg betydningen av familie, kapitalisme, egoisme og så videre. Den enkle kjernen gjør det mulig å fokusere på karakterene og relasjonene mellom dem, og det gjøres på en god måte. En meksikansk familie i sentrum (Reyes), og den påfølgende konfrontasjonen med en helt annen type mektig familie (Kord). Det er overraskelser i vente, og Blue Beetle bestemor Nana Reyes(Adriana Barraza) blir svært viktig mot slutten. Det dårlige er at ikke alle spørsmålene som reises blir besvart. Dette er nok en nødvendig løsning, da filmen kunne blitt for lang, og på den annen side må det være noe å si i eventuelle oppfølgere.

Kanskje noe overraskende er stemningen, både når det gjelder musikk og fargevalg, svært 1980-tallsaktig med neonfarger. Dette er kanskje en måte å appellere til de eldre seerne på, mens den tradisjonelle superhelt-sjangeren tar seg av den nye generasjonen. En annen overraskende ting er hvor interessante de ulike karakterene blir etter hvert som filmen skrider frem. Tradisjonelt har dette ikke vært tilfelle i superheltfilmer, i hvert fall ikke for meg.

Som man kan forvente, er Blue Beetle teknisk og prestasjonsmessig helt i toppklasse. Det er en fryd for øyet. Allerede i de korte klippene etter rulleteksten er det snakk om en slags oppfølger. Men Blue Beetle oppnår åpenbart ikke den forventede suksessen, så det er ikke sikkert at det blir noen oppfølger. Det er synd, for Blue Beetle, som var helt ukjent for meg, var en hyggelig overraskelse gjennom hele spilletiden.