Black Bootcamp

Bucuresti er en by med mange ansikt. I det ene øyeblikket er du omringet av flotte og majestetiske fasader i storslått romersk arkitektur, og i det neste står du midt i en haug med murstein, og det hele minner om en scene hentet rett ut av en hvilken som helst film fra Annen Verdenskrig. Det er nok ikke tilfeldig at EA og Criterion bestemte seg for at Romania skulle danne bakteppet for release-eventen for Black. Handlingen i Criterions nye og høyeksplosive FPS utspiller seg nemlig et sted i Øst Europa. Det er en litt spesiell følelse å befinne seg midt i Østblokkene.

Black er navnet på en spesialtropp som ikke eksisterer. Denne troppen gjør det som vi på fagspråket kaller - og jeg forventer ikke at dere lekmenn skal forstå denne sjargongen - drittjobben. De går ut med søpla. De feier gulvet. De luker ut sosialt ugress fra samfunnets frodige menneskeflora. Og de gjør det dødelig effektivt.

Det var vår første kveld i Bucuresti, og vi befant oss på Hilton Hotell i sentrum av hovedstaden. Vi gikk inn i et lite rom og dørene gikk igjen bak oss. Ti minutter senere kom vi ut igjen. Gulvet var dekket av spon og patroner, det lå en eim av krutt i luften, og det hylte i ørene. Det som hadde skjedd i mellomtiden var at vi begynte i fred og ro og fikk se noen kommende TV spots for Black. Plutselig gikk dørene opp, og to sortkledde elitesoldater kom skrikende inn. De pekte maskinpistolene på tre kelnere som hadde servert oss velkomstdrinker. Flammene slikket om munningene og man kunne kjenne hvert smell i hele kroppen. Kelnerne gikk i gulvet. Treflisen sprutet fra baren bak. Soldatene etterlot seg en boks, før de løp ut igjen. Det hele var over på kanskje ti sekunder. Boksen var full av konvolutter, og på en av dem sto det "Aarum, Carl Thomas". Jeg var innkalt.

Det var en kontrakt. Jeg måtte skrive under på at jeg skulle avtjene Black-troppene de to kommende dagene. Litt uvitende om nøyaktig hva dette skulle innebære skrev jeg under. Jeg var egentlig ganske skeptisk. Jeg ante ikke hva jeg kunne forvente meg, og med tanke på den høylytte og opprivende scenen jeg akkurat hadde vært vitne til, var jeg ganske sikker på at jeg kom til å dø. Jeg hadde i og for seg rett.

Vi skulle nemlig være med på et stuntman-lynkurs. Det gikk i bunn og grunn ut på å late som vi døde på mange ulike måter. Alle journalistene ble delt opp i fire grupper, og gikk til hver sine poster. Jeg begynte på "Høyt fall". Vi startet rimelig forsiktig, hvor vi bare skulle stå på en tjukkas og hoppe opp og lande på ryggen. Ikke noe problem. Etter hvert gikk turen oppover i høyden, og hele denne posten avsluttet vi med "Leap of Faith" - som er å falle bakover med lukkede øyne - fra drøye to meter.

Min neste post var trampett. Her skulle vi alt fra å "bli skutt i ryggen" til å "get a rocket up our ass" som vår instruktør så treffende sa det. Etter litt oppvarming var vi i gang å dø igjen. For det meste med salto og fekting med armer og bein. Og skriking. Skrikingen er viktig har jeg lært.

All denne treningen skulle selvsagt munne ut i en liten actionsekvens. Egentlig en helt meningsløs og banal filmsnutt, men ustyrtelig moro var det likevel. Min tropp besto av fem journalister - to fra England, en fra Sveits, en fra Nederland pluss meg selv. Det er litt usikkert om vi er goodguys eller ikke, og hvem vi egentlig prøver å drepe har jeg ikke snøring på, men vi skyter i alle fall samme veien. Uansett, vi døde alle sammen til slutt. Jeg dør av en eksplosjon som ender opp i et inferno av flammer i det jeg prøver å flykte. Jeg fikk rollen som fegis...

Den siste posten jeg skulle på var der vi fikk skyte ekte våpen. De hadde et lite arsenal liggende i et hjørne, ladet med blanke skudd selvsagt. Og akkurat i det jeg skulle legge de ivrige fingrene mine rundt en ekte AK47 og fyre løs, var det min tur til å intervjue produksjonsteamet. Det var et tungt valg å ta, men jeg la geværet pent fra meg, og ruslet tilbake til hotellet.

Gutta forteller meg at utgangspunktet for Black har vært å ta alle kule skytescener som har vært i alle kule filmer fra 80-tallet og frem til i dag, og putte dem inn i ett og samme spill. De nevner en rekke filmer, og jeg noterer meg blant annet Goldeneye, True Lies, Die Hard, Terminator, Predator, Rambo, The Rock og The Matrix. Du spaserer for eksempel rett inn i dusjscenen fra The Rock etter et par timer bak spakene. De har ikke engang prøvd å skjule hvor de har hentet inspirasjon fra. Har du sett The Rock, så kjenner du deg igjen øyeblikkelig. Og som den trofaste leser vet, så er nettopp Nicolas Cage og Sean Connerys innbrudd på Alcatraz en av mine favoritt-actionfilmer, så det var med et bredt glis om munnen jeg entret garderoben - og denne gangen gikk jeg triumferende ut.

Black har mange av ingrediensene til å være et skikkelig godt popcorn-spill, og med popcorn mener jeg da at man kan sitte en gjeng over et par bayere og skråle og tulle - akkurat som vi har gjort det i flere år med Burnout. Det er førsteklasses popcorn-underholdning. Men Black stiller uten multiplayer så da blir det ikke like "popcornete" som det umiddelbart skulle se ut som. Og det er heller ikke så gøy å være tilskuer. Dessuten tar de lengste brettene opp mot en time å spille gjennom, så man må nesten sette av litt tid om man først skal spille.

Mitt aller største problem med Black er dog at det ikke er coop. Dette er arcade-action all over the place, og at jeg ikke kan trekke med meg en kompis gjennom noen intensive skuddvekslinger er synd. Criterion unnskylder seg med at de ville gjøre enspillermodusen så god som mulig, og med tanke på resultatet, så er det en 100% legitim grunn.

Filmen vi spilte inn har vi lagt ut til deg her. Jeg er som sagt han siste som dør i det jeg prøver å løpe ut. Enjoy. PS: Han som faller ned på de pappeskene er profersjonell stuntmann - resten er journalister.

Omtalen av Black kan du lese i februarnummeret som allerede er sendt til trykkeriet.