Becoming Led Zeppelin

Hvis du vekker meg fra en dyp søvn i løpet av natten, rister meg aggressivt på skuldrene og krever å få vite hva som er tidenes største band vil jeg ti av ti ganger svare det samme; Led Zeppelin. Jeg er en superfan av Led Zeppelin, en ekte fanboy, en dedikert Zeppelin-nøtt. Jeg eier CD'er, LP'er, plakater, bøker, autografer og alt derimellom, og har et innrammet portrett av John "Bonzo" Bonham rett ved siden av meg på kontorveggen. Zeppelin er mine husguder, og jeg anser Physical Graffiti for å være det beste rockealbumet gjennom tidene i nær konkurranse med Synchronicity av The Police.

Fire virkelige monstermusikere som har skrevet noen av de beste rockelåtene som noensinne er laget.

Da Sony i fjor høst annonserte at de jobbet med den første virkelige, offisielle, skikkelige, dyptpløyende dokumentaren om hvordan Zeppelin ble til, begynte jeg å svette voldsomt. Jeg begynte å telle ned dagene, og nå som Becoming Led Zeppelin endelig er tilgjengelig for leie via flere Video on Demand-tjenester, har jeg sett den. To ganger, faktisk. Så, hvor god er den? Ikke akkurat noen superhit. Jeg beklager å måtte si det, men det er No Ramble On... Eller Immigrant Song, om du vil. Dette er etter min mening mer Going to California enn Stairway to Heaven. Litt middelmådig og dessverre ganske forglemmelig.

Jeg hadde i hvert fall forventet mer enn noen korte intervjuer og arkivbilder som vi allerede har sett.

Becoming Led Zeppelin er basert på The Yardbirds og Jimmy Pages tidlige år i bandet med gitarguden Jeff Beck. Da funkyrockerne gikk i oppløsning og Page, sammen med John Paul Jones og Bonzo, dannet Zeppelin og begynte å kverne ut låter som Communication Breakdown og andre, får jeg som seer følge med via intervjuer med alle de tre nålevende bandmedlemmene samt gamle, bråkete, kornete, flimrende arkivopptak fra en rekke 60-tallskonserter. Spesielt samtalene med Page er alltid interessante, og her får vi som fans vite litt mer om bandets første platekontrakt med Atlantic og hvordan det gikk til at de britiske debutantene fikk et av USAs største plateselskaper til å signere papirer der de lovet å ikke blande seg inn i bandets musikk eller produksjoner, i det hele tatt. Dette var flott, og noe jeg til tross for at jeg har lest flere biografiske bøker egentlig ikke visste om, men resten av denne dokumentaren er dessverre bare gammelt nytt.

Page/Plant var, i likhet med rytmekomboen Jones/Bonzo, en utrolig duo.

Becoming Led ZeppelinSom så mange andre moderne "dokumentarer" føles filmen mer som en "intervjufilm" enn en ekte dokumentar. Tre karer snakker om noen gamle minner, og samtidig spilles det av arkivbilder av bandet som vi allerede har sett utallige ganger. Det blir aldri virkelig levende, vi får aldri noen stor innsikt, og måten de bare glatter over Bonham og arven han etterlot seg irriterer meg. I det store og hele er to timer med verdens beste band aldri dårlig utnyttet tid, men så hypet som denne filmen har vært, forventet jeg definitivt mer.