Batman: Arkham Shadow

Undertegnede svetter som en liten våt markmus. Svetten drypper fra nesetippen min, dryppende. Jeg er også gjennomvåt av svette over hele ryggen, og pannen min er dekket av svetteperler. Jeg burde egentlig hvile meg i stedet for å sitte her og stresse med å skrive en anmeldelse. Jeg burde sove en stund etter å ha tørket svetten og drukket et glass vann. For så vidt jeg vet finnes det ikke et eneste spill for noen plattform eller format som er mer fysisk krevende enn det nylig utgitte Meta Quest 3 eksklusive Batman: Arkham Shadow. Det er verre enn de verste treningsøktene, vil jeg si.

Jeg er ikke en VR-nøtt. Snarere tvert imot. Jeg er for gammel til å stå med en plasthjelm på skallen og vinke som en galning i stua. Jeg vil sitte ned når jeg spiller. Jeg vil kunne sitte helt stille og bare bevege tommelen, og jeg vil se på min TCL 98' og ikke presse gubbehodet mitt inn i et VR-hodesett. Når det er sagt, elsket jeg virkelig Half-Life: ALyx, Astro Bot: Rescue Mission og Asgard's Wrath II. Genuint gode VR-opplevelser som, sammen med Beat Saber, Superhot VR, Tetris Effect og Gran Turismo 7 VR, beviser hva formatet kan by på, hvis spillene utvikles på riktig måte av de rette folkene.

Batman: Arkham Shadow bør herved plasseres i samme fine premiumbunke som spillene jeg nevnte ovenfor, og dette er i stor grad takket være at utviklerne hadde den gode smaken å studere det tidløst briljante Batman: Arkham Asylum, noe de selvfølgelig gjorde helt riktig. Studioet bak Iron Man VR (Camouflaj) har satt sammen et VR-eventyr som ikke bare imponerer og overrasker, men som overbeviser og bygger en bro mellom Arkham Origins og Rocksteadys første spill i den geniale trilogien om DC Comics' største detektiv.

Spilleren overtar her kappen rett etter hendelsene i Origins og rett før Arkham Asylum, så å si. Batman er ung, relativt uerfaren, men knallhard, og når han blir satt opp mot den skurkaktige Rat King, som har planer om å lamme Gotham via et kultlignende opprør, er det opp til deg å stoppe elendigheten og rette opp i tingene igjen. Jim Gordon har blitt kidnappet, Blackgate-fengselet står i brann (i hvert fall i overført betydning) på grunn av den forskrudde, sinnsforvirrede fengselsdirektøren Bolton, og Fugleskremselet er like manipulerende farlig som alltid i dette hardkokte eventyret.

Det er tidlig klart at hovedoppgaven for utviklerne bak Arkham Shadow har vært å forsøke å etterligne Arkham Asylum, ved å gjøre tredjepersons-actiondelene og detektiv-/smygemomentene om til noe som fungerer i et VR-basert førstepersonsperspektiv. Jeg må anta at dette var den delen av utviklingen som tok lengst tid å få til, noe sluttresultatet, som jeg synes er mye bedre enn jeg hadde våget å håpe på, vitner om. Det er en klaustrofobisk vellykket, stram innramming her som manglet i Arkham City og Arkham Knight da Rocksteady åpnet opp Gotham kanskje litt for mye. Dette liker jeg. Innenfor de tekniske begrensningene til Meta Quest-hjelmen beveger Camouflaj seg med en fingerferdighet det er vanskelig å ikke elske. Følelsen av å være Batman er her veldig godt realisert, og følelsen av å kunne bevege seg relativt fritt i miljøer av akkurat riktig størrelse, til tross for at spillet i hovedsak er superlineært, er enda bedre realisert.

Akkurat som i Arkham Asylum kan du velge din egen tilnærming avhengig av spillestil og humør. Hvis du heller vil snike deg forbi fiendene, kanskje plukke opp en eller to av dem i taket og la dem dingle ned fra taket i en wire, er det helt greit. Hvis du vil kaste deg hodestups inn i hver eneste kamp og la knyttnevene tale - det fungerer også. Strukturelt sett er dette, i likhet med Rocksteadys første del i trilogien, en slags tredimensjonal Metroidvania der du beveger deg gjennom en labyrintlignende spillverden, samler ledetråder, går tilbake for å finne ting du kan ha gått glipp av, og deretter beveger deg fremover. Atmosfæren er strålende, nivådesignen er briljant og tempoet er svært godt balansert.

Like bra er kampsystemet, som jeg på forhånd syntes så middelmådig ut i beste fall. Å dele ut knokkelmørbrød, hoppe mellom ulike nærkamper og holde unna de hardtslående håndlangerne fra Rottekongens hovedkvarter er like utfordrende som det er givende, og det blir svært sjelden irriterende eller unødvendig komplisert, slik jeg vanligvis synes denne typen VR-opplevelser er. Det flyter godt, det føles virkelig som om slagene gjør skade, og det krever at du som spiller står oppreist i et rom med mye overflate, ettersom du kommer til å rotere, sveive, slå og hamre som en galning. Jeg vil ikke si at dette er spillbart når du sitter ned, og jeg vil ikke si at du kan komme deg gjennom Arkham Shadow uten å bli svett. Jeg tror ikke engang det er fysisk mulig med mindre du er i den beste formen noensinne.

Det eneste jeg egentlig ikke liker i dette spillet er grafikken som til tross for fin design (samme her, føles mye som Arkham Asylum) ser gammel ut. Selvfølgelig forstår jeg maskinvarebegrensningene som eksisterer gitt at Meta Quest er et frittstående hodesett uten behov for en datamaskin, men likevel. Arkham Shadow ser gammelt ut, og det ødelegger noe av opplevelsen for meg. Sammenlignet med Half-Life: Alyx spesielt, ser det fem eller kanskje til og med seks år eldre ut. Det er særlig mellomsekvensene og måten de ulike karakterene beveger seg på, og ikke minst snakker på, som ødelegger noe av stemningen, selv om stemmeskuespillet er rasende bra (både Troy Baker og Elijah Wood gjør en knallbra jobb som Two Face og Scarecrow).

Til syvende og sist er det flott å se virkelig påkostede, vellagede og vellykkede blockbuster-titler som disse i VR. Formatet i seg selv hadde trengt mange av disse spillene på et tidligere stadium for å nå ut til et bredere og større publikum. Hvis du har et Quest-hodesett, kan du bare ikke gå glipp av Arkham Shadow.