Baroque

Det var en gang i mine yngre dager da jeg overbevist meg selv om at japanske spillutviklere var et hestehode bedre enn resten av verden. Jeg trodde at japanske spill var av bedre kvalitet, at de hadde mye mer eksotiske og spennende historier, at hvert eneste rollespill var en episk saga som fortjente å bli spilt. At bak alle de japanske tegnene lå gripende fortellinger og innsiktsfull livsvisdom.

Men jeg lærte. Etter utallige timer med å oversette katakana og spille gjennom spill med oversettelsesguider og fan translations har jeg lært at japanere lager like mye søppel som resten av verden. Det er bare det at når alt er gjemt bak et uforståelig språk kan man skylde på at bak den dårlige grafikken og den kjipe musikken ligger det helt sikkert et dypt spill, om man bare hadde forstått hva som skjedde. På samme måte som mange går rundt og tror at Famitsu er verdens beste spillblad bare fordi de ikke forstår teksten og bare tror at det står dypsindige veloverveide betraktning der japanerne egentlig skriver "Hei, dette spillet rocker, asså! Fett spill!"

Men nok digresjoner, {Baroque} er et trist spill på mange måter. Et actionrollespill der du styrer en ung mann med hukommelsestap (noe som er et opptakskrav for å bli helten i japanske rollespill). I en mørk og dyster verden skal du slåss mot monstre for å finne ut av en uforståelig historie.

Det er kanskje ikke verdens beste oppsummering, men etter flere timer med spillet er jeg smått forvirret over hva jeg egentlig gjør. Og enda verre, hvorfor jeg egentlig gjør det.

Kort fortalt blir store deler av spillet tilbrakt i et tårn kalt Neuro Tower, som vår sjarmløse helt besøker igjen og igjen. Her skal man banke opp flyvende haier og sprettballer til den store gullmedaljen. Igjen og igjen. Belønningen for å lide seg gjennom tårnet er en filmsekvens om kjemikalier, og at man får lov til å gjøre det hele på nytt.

Jepp, på nytt. Jeg tror tanken bak spillet er at byen ved siden av tårnet utvikler seg litt hver gang man har bekjempet tårnet, og historien går litt videre. En god idé, hadde det ikke vært for at å denge de samme fiendene på nytt og på nytt i tårnet blir ekstremt kjedelig etter hvert.

Det hjelper heller ikke at grafikken er helt ræva. Jeg måtte faktisk sjekke om jeg satt med en Nintendo 64-kontroller i hånda da jeg spilte det første gang, grafikken har fått et slags filter som ser ut som om noen har smurt grøt utover TV-skjermen. Animasjoner er helt elendige, og de stive kampbevegelsene til vår anonyme helt er pinlig dårlige.

Det eneste som er med på å skape en litt mystisk stemning er musikken, som faktisk er ok til tider. Stemmeskuespillet varierer fra grusomme overengasjerte engelskmenn til helt greit.

Baroque ender bare opp som et umotiverende spill, kun for harde rollespillfantaster. Den småkjedelige historien blir ikke mindre kjedelig av at man må denge de samme monstrene på nytt og på nytt i det samme tårnet for å få små drypp av den. En billig japansk produksjon fra a til å, for spesielt interesserte.