Bakushow

Da jeg leste om {Bakushow} første gang, måtte jeg fortelle det til noen med en gang. Jeg syns det hørtes ut som en helt nydelig spillidé, og potensielt glitrende multiplayermoro. Og det er det også. Potensielt moro.

Men det er samtidig potensielt kjedelig. Det kommer liksom an på. For det er i utgangspunktet ingenting, egentlig. Det er bare et rammeverk. Et veldig lite rammeverk som skal legge det til rette for deg og tre kompiser, så dere kan ha det morsomt.

Så jeg tok med meg Bakushow hjem på fredag, og inviterte over noen kompiser med hver sine DSer. Jeg startet opp spillet på min DS, de andre fant meg på sine maskiner, og lastet ned det de trengte via WiFi. Etter et par lasteminutter var alt klart, og siden jeg var vert, så fikk jeg begynne. Tenkte meg om i tre sekunder, før jeg skreiv kveldens første oppgave på den trykkfølsomme skjermen: Tegn en fin sjiraff! Oppgaven dukker opp på alles skjermer, og vi skrider til verket med stylusen i hånda. Etter ett minutt er tiden ute, og sannhetens time er kommet. Hvem har tegnest finest sjiraff? Jeg avslører bidragene, og vi hånler av patetiske forsøk som ligner på hester, katter og alt annet enn nettopp sjiraffer. Så stemmer vi over hvem som er best, og runden er over. Vinneren får velge ny oppgave.

Ok, så nå skal vi skrive et lite dikt. Panikk. Finne på ord som rimer. Hjerte, smerte. Melon, kanon. Kabel, snabel. Jeg rabler ned noen linjer, og sender inn mitt bidrag. Også ler vi igjen over alle de tåpelige diktene, og vi får en ny vinner, og ny oppgave. Tegn morra til Bønna. Og vi ler og koser oss, og alle tegner stygge hekser og villige tøser, unntatt Bønna da, selvsagt, som tegner en engel med glorie og vinger og det hele. Og vi ler enda mer. Så dukker neste oppgave opp på skjermen: "Skal vi spille Buzz isteden?" Og når det tikket inn fire "JA!" så var det ganske enkelt å legge fra seg DSene, og kaste seg over buzzerne.

Problemet er selvsagt at dette er gøy i omtrent 20 minutter. Dessuten så er det bare gøy hvis du spiller med de rette folka. Og ikke minst, så er det nøyaktig like gøy å spille dette med penn og papir. Og da slipper du små tegneflater, små styluser, lastetider, irriterende bakgrunnsmusikk og en begrensning på fire deltakere.

Det er selvsagt et pluss at du kun trenger ett spill for å spille fire stykker. Problemet er at du er avhengig av en kompisgjeng for å bruke det, for det er ingen moduser eller enspillerdeler her. Det er én måte å spille på, og det er det. Du kan heller ikke spille online, og dermed er bruksområdet blitt ganske snevert. Med mindre du har tre kompiser med DS som henger hos deg hele tiden...

Dette burde vært nedlastbart. Via Nintendo Wii. Og det burde kosta en femtilapp, maks. Ikke tre-fire hundre. Det er som sagt mye potensiell moro som ligger latent i Bakushow, men det krever at du eller vennene dine er kreative. For spillet er ikke gøy alene, og det gir heller ingen tips om artige oppgaver eller nye bruksområder, utover tegne- og skriveoppgaver. Dermed føles det hele ganske begrenset og lite, og ikke verdt særlig mye.

Dette er et vanskelig spill å sette karakter på, for ingen vil oppleve dette på samme måte. Dessuten er det egentlig ikke et spill engang. Det er bare en liten lek. Som i utgangspunktet kan være morsom, men som man ikke trenger fire DSer for å spille. Det føles nesten mer som en omvei til moroa å gå via disse maskinene. De begrenser oss, og gjør det bare vanskeligere. Så dermed er det vel ikke noen grunn til å kjøpe dette egentlig? Selv om vi hadde det gøy nok den tiden vi spilte det?

I USA heter Bakushow LOL. Og det kler det kanskje. For vi gutta som spilte det, vi lolla flere ganger. Helt til vi lolla bort i sofaen og lolla oss inn i Buzz isteden.