Bad Cheese

Steamboat Willie har blitt offentlig eiendom, noe som i seg selv er en merkelig følelse. Det tok selvsagt ikke lang tid før opportunister verden over, bevæpnet med filmkameraer og altfor mye fritid, kastet seg over materialet og produserte en rekke tvilsomme skrekkfilmer med titler som Screamboat og Mickey's Mouse Trap, der Mickey Mouse forvandles til en slags knivsvingende demon med tannregulering. Akkurat det samme så vi med Winnie the Pooh for noen år siden, da den honningelskende bjørnen ble forvandlet til en seriemorder som snek seg rundt i skogen med mord i blikket. Jeg sier ikke at verden gikk under, men det føltes i hvert fall som om menneskeheten tok et par feilsteg...

Og nå er vi her igjen, men denne gangen handler det ikke om en film, men om et spill - Bad Cheese - som i bunn og grunn er en annen tolkning av Steamboat Willie, like mye en kopi som de bloddryppende fetterne på filmlerretet.

Søt liten gutt? Skumle edderkopper på kjøkkenet? Dobbeltsjekk det!

Det som tiltrakk meg til å spille Bad Cheese var estetikken. Den gamle "gummislange"-stilen der figurene ser ut som om armene og beina er laget av overkokt spagetti, og hele animasjonen svinger som et jazzband på fylla. Det kan være helt herlig når det gjøres riktig. Og her, i Bad Cheese, er øyeblikk av virkelig sjokkerende estetikk ispedd partier som er så frastøtende at man får lyst til å skrubbe skjermen med blekemiddel.

Utvikleren, en ensom kriger ved navn Simon Lukasik, har også lagt inn partier der stilen endrer seg og blir til det jeg vil beskrive som hjernegråte, du vet, det visuelle rotet som føles som om det er hentet fra den mørkeste av TikTok-kjellere. Poenget er at det skal være skummelt, men resultatet er at du stort sett bare sitter der og tenker: "Å, ok?" For ja, Bad Cheese er et skrekkspill, men et skrekkspill som mislykkes fullstendig i å være skremmende.

Det tok meg mindre enn to timer å fullføre spillet, og jeg ble skremt nøyaktig null ganger. Men jeg ble deprimert, for handlingen er virkelig tragisk. Du styrer et lite Mickey Mouse-lignende barn som er alene med faren sin mens moren er bortreist. Hun sender instruksjoner per brev om små gjøremål som skal gjøres: rydde kjøkkenet, som er fullt av ølflasker og sinte edderkopper, vaske klærne og holde det ryddig slik at pappa ikke eksploderer. Og dette er ingen hederlig farsfigur, han er en ekte jævel som når som helst kan finne frem lærbeltet og piske gutten i korsryggen. Et mørkt, nesten klaustrofobisk tema, absolutt, men skummelt? Nei, snarere tragisk og ubehagelig på en sosialrealistisk måte.

Det er et bekmørkt eventyr, og dessverre ikke særlig fornøyelig.

Og hva gjør du når det gjelder gameplay? Jo, du støvsuger søppel, slår edderkopper med en fluesmekker og skyter sokker på vaskesnoren med noe som best kan beskrives som en sokkekanon. På papiret er det mye variasjon, men i praksis føles det omtrent like morsomt som å rense takrenner. La oss ikke engang snakke om sjefskampene. De er gjemt i skammekroken bakerst i spillet, der ingen mennesker noensinne skal behøve å se dem. Det er som om spillet har ambisjoner, ønsker å være noe større, men utvikleren har siktet for høyt og styrt ostebåten sin rett mot et isfjell.

Når psykedeliske, forvridde ansikter plutselig dukker opp i synsfeltet mitt i et klønete forsøk på å skremme meg, blir jeg mest trist. Ikke redd, bare trist. For det kunne ha blitt noe interessant hvis Lukasik hadde våget å jobbe mer med tematikken, med sorgen, med barnets konstante frykt for farens sinneutbrudd. Her var det en nerve å utforske, men i stedet får vi slurvete jump scares som ikke lurer noen. Det er synd, for spillet er til tider veldig fint, men blir aldri helt noe mer på noe tidspunkt. Derfor kan jeg ikke med god samvittighet anbefale Bad Cheese til noen, bortsett fra kanskje for en rask titt på estetikken. Og ærlig talt, i så fall er det nok å google et par bilder. Resten kan man la ligge, akkurat som en muggost bakerst i kjøleskapet.