Backrooms

Enten man liker eller ikke liker å se skrekkfilm, er det vanskelig å finne noen som ikke har latt seg fascinere av de verdenene sjangeren skaper. Det kan være en postapokalypse der overlevelse handler om å slåss med råtnende monstre som hungrer etter hjernen din. Det kan være en mørk refleksjon av vår egen virkelighet, der en mann vekker barnas sjeler til live igjen ved hjelp av animatronikk. Eller det kan være skapelsen av en samling sinn. Et endeløst, grenseløst rom som gjør at selv det mest avdempede kontormiljø plutselig blir et skrekkens punkt.

Backrooms er ikke skapt av én enkelt person. I hvert fall er ikke personen som opprinnelig skrev den grønne teksten som skapte dem, den samme som laget A24-filmen. Kane Parsons innrømmer at han bare er én av historiefortellerne i Backrooms -universet, men takket være YouTube-videoene sine har han i stor grad bidratt til å legitimere internett-skapelsen som et foruroligende sted, der våre mørkeste mareritt lurer rundt hvert hjørne. Bare 19 år gammel fikk han 10 millioner dollar av A24 og oppgaven med å gjøre Backrooms til mer enn bare nok et internett-isfjell du kan bruke timevis på å dykke ned i.

Det er nok å si at Parsons har overgått forventningene, og laget en film som unngår å fortape seg i Backrooms, og i stedet fokuserer primært på bare to karakterer: Clark, spilt av Chiwetel Ejiofor, og Mary, spilt av Renate Reinsve. Clark er en møbelselger som en gang drømte om å bli arkitekt. Mary er hans terapeut, og hjelper ham med å bearbeide drikkingen, frustrasjonene og de selvdestruktive mønstrene hans. Manuset til Will Soodik er stramt, lar mye være usagt og stoler på at tilskueren er smart nok og følger godt nok med mellom de øyeblikkene der han eller hun helst vil ha øynene tildekket, til å forstå de indre konfliktene i Clark og Mary, og betydningen av den individuelle bagasjen de bærer på. Backrooms handler ikke bare om å transportere oss til et rom der lysene flimrer og veggene er gule. Det er verdt å droppe historien som kommer til å imponere internettfans for en bedre film, og Backrooms oppnår dette med letthet.

Filmen tar oss fortsatt med til Backrooms, og når den gjør det, tar den øyeblikkelig en fryktelig urovekkende vending. Jeg er vanligvis ikke en skrekkperson, så kanskje jeg bare ikke har forutsetninger for å kommentere hva som er virkelig skummelt og hva som ikke er det, men Backrooms gjør deg så ukomfortabel og leker med fantasien din for å holde deg anspent hver gang du hører den kjedelige summen av kontorlysene som forblir på, at det er tider du bare kan se bort for å stoppe hjertet ditt. Det er en del diskusjon på nettet om at filmen ikke benytter seg av tradisjonelle skrekkfilmtaktikker, men måten Backrooms får deg til å forvente det verste hver gang en karakter snur seg rundt et hjørne i det liminale rommet, kommer til å sitte mer i meg enn en ondskapsfullt smilende spøkelsesdame med svart sminke som stirrer på meg gjennom et vindu. Bruken av den virkelige kulissen og Backrooms' rom er utrolig godt utført av alle involverte. Miljøet er utrolig klaustrofobisk, og det finnes alltid et mørkt sted eller et uutforsket hjørne hvor hva som helst kan lure. Det ukjente i Backrooms er kanskje en anelse skumlere enn vesenene vi ser på slutten, men jakten i filmens siste del er en adrenalinfylt skrekkfilm, selv når vi vet hva vi har med å gjøre.

Det er mange bevisste valg i Backrooms som til sammen utgjør en utrolig godt gjennomarbeidet helhet. Scenografien velger ikke bare skumle kontorlokaler, skuespillet er all-in selv om det "bare er en skrekkfilm på internett", bruken av rom eller mangelen på det, tilbakeblikkene, musikken og lyden. Det føles som om hvert eneste element i filmen er omhyggelig satt sammen på en måte som er utrolig imponerende, selv om jeg nok ikke kommer til å utsette meg selv for opplevelsen av å se den igjen på en god stund. Det som er enda mer overbevisende, er hvordan ikke alt trenger å foregå i mørket for at Backrooms skal være skremmende. Noen av nøkkelbildene jeg husker fra filmen, finner alle sted under det skarpe, kunstige lyset, som stadig flimrer over den alternative dimensjonen jeg husker feil.

Hvis det var én ting ved Backrooms jeg ville ha endret, ville det vært tempoet i de siste tretti minuttene av filmen. Det føles som om vi jevnt og trutt bygger opp spenningen, bare for at den siste etappen skal føles som om tiden er i ferd med å renne ut. Fem eller ti minutter til kunne ha gitt filmen litt mer tid til å utforske, og utmeisle noen flere detaljer med karakterene som det kunne ha vært fint å se. Slik det er nå, føler jeg at Mary ble litt underutviklet som person. Clark er en utmerket skrevet og fremført karakter, men skiftet hans gjennom filmen føles igjen som om det kommer med litt whiplash, nesten som om den siste delen av filmen er et påklistret element, med en liten, men viktig brikke som mangler i midten. Ellers er Backrooms en utrolig velprodusert, velskrevet, velfilmet og velspilt film, med skrekk som virkelig vil skremme deg, selv om ideen om The Office, men skummel, kanskje ikke høres så skremmende ut på papiret.