Aphelion

Aphelion har mange gode ideer. Det er viktig å gjøre dette klart fra starten av, for det som følger er verken morsomt for meg å skrive, morsomt for deg å lese, eller morsomt for utviklerne hos Don't Nod, som ellers gjennom spill som Jusant og Banishers: Ghosts of New Eden har vist seg villige til å gå utenfor sin vanlige sjangerprofil. Jeg mener det; et Uncharted-lignende spill med tydelig inspirasjon fra Interstellar, The Martian og Alien, laget med åpenbare økonomiske begrensninger, men med studioets tradisjonelle historiefortellingsevner. Det burde fungere. Det så ut til å fungere.

Men stort sett fungerer det dessverre ikke, og selv om spillet jeg nå skal presentere ikke er direkte ødelagt, uspillbart eller blottet for vakre øyeblikk, ender Aphelions upolerte overflate opp med å bli så åpenbar at det ble umulig å ignorere skrubbsårene og problemene.

Jorden er i ferd med å gå tom for ressurser, tiden er i ferd med å renne ut, og menneskeheten må søke nye beitemarker i det store universet. Dette har ført oss til Persefone, en fjern planet, og et oppdrag i regi av ESA (European Space Agency) settes i gang, ledet av astronautvennene Ariane og Thomas. Deres oppgave er å undersøke Persefone som et potensielt levested for menneskeheten og å avdekke hva den mystiske "kilden" som sender ut merkelige signaler, består av. Men under innflygingen blir skipet skadet, og Ariane og Thomas skilles fra hverandre på Persefones brutale overflate, og må nå både overleve, prøve å finne hverandre og finne Kilden.

Dette er den blomstrende beskrivelsen av handlingen som Don't Nod utvilsomt ønsker at den skal presenteres som, og jeg har ingen innvendinger mot å innrømme at det er et spennende premiss for et emosjonelt resonant sci-fi-drama som tydelig trekker veksler på eksisterende sci-fi-giganter, som jeg nevnte tidligere. Mens spillet tonalt sett ikke skiller seg nevneverdig fra den atmosfæren som legger seg som et teppe over slike historier her, gjør det ikke noe at Don't Nod er så eksplisitt i å identifisere fortellingens opphav, snarere tvert imot.

Problemet er dessverre at akkurat denne historien, når man ser nærmere på den, ikke klarer å fungere som et godt eksempel på Don't Nods ellers så veldokumenterte fortellerevne. Først og fremst er selve mytologien rundt denne "kilden" - dens magnetiske manipulering av planetens overflate og hvordan den endrer utsiktene til et bærekraftig habitat - rett og slett ikke spesielt godt konstruert. Om det er en slags merkelig tvetydighet som skyldes manglende utlegning av sentrale handlingspunkter, eller om det rett og slett er slik at det rent dramaturgisk ikke er like spennende og medrivende å høre på som det var å finne på, er vanskelig å si. Men jeg satt der utallige ganger, rett og slett ute av stand til å forstå hvorfor de to gjorde som de gjorde, og hva som ledet dem til deres konklusjoner. Det er vanskelig å gå nærmere inn på dette, ettersom jeg ønsker å opprettholde et spoilerfritt rammeverk her, men når fortellingen, karakterutviklingen og selve identifikasjonen av hva Persefone er, er så avgjørende for Aphelions effektivitet som historiedrevet spillopplevelse, faller selve historiefortellingen raskt fra hverandre.

Det jeg derimot kan gå i detalj om her, er hvordan sentrale plotpunkter formidles. Disse to karakterene er nemlig alene og kan verken kommunisere med hverandre eller med jorden på grunn av magnetiske forstyrrelser på Persefones overflate. I noen tilfeller fører de en "kapteinens loggbok" i Star Trek-stil, der de legger ut handlingen og gjør intern dialog om til ekstern dialog, noe som er rudimentært, men effektivt, ettersom det er en pragmatisk, jordnær måte for oss å få vite hva de to karakterene tenker på, uten at det går på bekostning av den realistiske settingen. Problemet er at 80 % av monologene ikke foregår via disse opptakene, men bare er tomt prat som disse karakterene slenger ut i tide og utide, noe som verken gjør oss klokere eller selger ideen om et seriøst karakterdrevet drama. "Jeg må få meg litt luft før tanken går tom", sier Thomas og bruker opp livsviktig oksygen, men det gjøres ingen forsøk på å forankre denne monologen i noe jordnært og forståelig formål. Hvorfor disse to karakterene ikke får lov til å kommunisere med hverandre gjennom hele spillet, er for meg en gåte, for det ville løst så mange av spillets sentrale interessekonflikter som bunner i denne måten å fortelle historien på. Men det gjør de rett og slett ikke.

Når historien, og særlig formidlingen av den, er så kompromittert, blir det mindre tilgivelse for de resterende svakhetene. Dette er et Uncharted-lignende spill i den forstand at det først og fremst dreier seg om ganske hverdagslige "traversal"-gåter, enten via klatring i Arianes tilfelle, eller mer hverdagslige hindringer når du spiller som Thomas. Riktignok er delene litt forskjellige, men å kalle Thomas' spilldeler for "undersøkelser" er virkelig å strekke definisjonen til bristepunktet. Klatring som Ariane fungerer for det meste, og selv om det ikke oppfinner hjulet på nytt eller utnytter potensialet fullt ut, er det funksjonelt, og kanskje til og med underholdende i enkelte tilfeller. Aphelions største trekkplaster er at Persefones frosne eksteriør, spesielt i Arianes seksjoner, er virkelig vakkert. Landskapet er uendelig vakkert, og for det meste er nesten hele den kilometerlange ruten mot et bestemt veipunkt synlig fra starten av det aktuelle nivået. Det er noe virkelig tilfredsstillende ved å starte ved foten av et massivt fjell og sakte erobre det bit for bit, og Aphelion klarer å levere dette, selv om den visuelle presentasjonen er på grensen til det banale.

Problemet er egentlig at det hele føles litt som "been there, done that", og det har vi vanligvis mer tilgivelse for fordi vi tillater oss å bli investert i en velfortalt historie, noe Aphelion rett og slett ikke har. Og så er det den tekniske siden. Selv om jeg først ble litt forbløffet og kontaktet utviklerne, ble det bekreftet i løpet av min tid med spillet at det må kjøre med 30 bilder i sekundet, selv på PlayStation 5 Pro. Det er absolutt ingen grunn til dette. Spillet er ikke stygt - snarere tvert imot - men det bør heller ikke føles tregere enn det allerede gjør, for Aphelion har et tungt kontrollskjema som føles som om Ariane og Thomas egentlig sleper rundt på sandsekker i ekte Robinson Crusoe-stil. Ja, studioet vil kanskje hevde at atmosfæren er tyngre i Persephone, men til det kan jeg svare at det ikke gjør spillet noe morsommere å spille. Kombiner det med at knappetrykkene av og til ikke registreres, og så selvfølgelig de øyeblikksdødende stealth-scenarioene med spillets sentrale "antagonist" (som du kommer til å gå grundig lei av), og du har et spill som fungerer, men som bare i noen få, flyktige øyeblikk klarer å være noe mer enn det.

Og det er synd, for dypt under overflaten i Persefone og Aphelion finnes det i begge tilfeller en "kilde", et nervesenter, en sjel, som fortjener bedre. Ta musikken, komponert av den talentfulle Amine Bouhafa. Den er virkelig vakker, i betydningen fantastisk elegant og grandios. Kombinerer man det med de tidvis slående utsiktene og et ambisiøst premiss, kunneAphelion ha oppnådd mer. Men problemet er at den ikke gjør det.

Det vi til syvende og sist har her, det du blir bedt om å investere i, er coverbandversjonen av Ad Astra. Det er en spillopplevelse som føles som om den har blitt holdt sammen med gaffateip, og bare i flyktige øyeblikk dukker fortellingen opp som fikk meg til å glemme disse ellers åpenbare manglene. Det er synd, og jeg har ingen glede av å sende et talentfullt studio tilbake til tegnebrettet, men jeg kan ikke anbefale Aphelion, ikke engang til de som henter det "gratis" via Game Pass. Det er rett og slett ikke verdt tiden din.