Anglerfish

Pandoras eske må ha åpnet seg. Det er i hvert fall inntrykket undertegnede sitter igjen med når jeg ser på de digitale butikkhyllene som flommer over av skumle og blodige spill. Det er kort sagt gode tider for fans av skrekk. Men konkurransen gjør også at skrekkspillene må gjøre det lille ekstra for å skille seg ut fra mengden. Anglerfish fra danske Professional Villians klarer nettopp det, for spillet er fullt av overraskelser av det ubehagelige, morsomme og ikke minst brutale slaget.

Det hele begynner en mørk natt i Mols Bjerge. Sammen med en vennegjeng er du på utdrikningslag på en dyster og bortgjemt bar, og hele gjengen er maskerte og utkledd som japanske skolejenter. Det er kort sagt nok av skrekktroper, og et bokstavelig talt helvete bryter raskt løs når baren invaderes av blodtørstige vampyrer. Den eneste veien ut er nå gjennom kjelleren og en rekke skumle underjordiske tunneler som snor seg som en giftig slange under den østjyske jorden.

Til tross for de makabre elementene må du ikke forvente å bli skremt fra vettet. Jump scares er stort sett det eneste trikset i skrekkboken som Anglerfish ikke bruker, og med et tredjepersonsperspektiv ovenfra holdes de brutale og urovekkende fiendene stort sett på avstand. Mens spilleren skånes, er ikke vår stakkars hovedperson like heldig. Fiendene er mange og raske, og det kan til tider bli litt hektisk, takket være en tung momentum-basert kontroll. Det er ikke Hotline: Miami, for heldigvis er det ikke så vanskelig å sende de fleste vampyrene noen lag ned i underverdenen ved hjelp av den kraftige og pålitelige haglen din.

Likevel kommer du (som spillet selv advarer om) til å bite i gresset mange, mange, mange ganger. Og så er det overraskelsene. Fiender har en tendens til å dukke opp på nye steder, gåter du allerede har mestret endrer seg plutselig, og noen ganger dreper spillet rett og slett karakteren din uten at du har den minste mulighet til å unngå det. Resultatet er at du må begynne på nytt mange ganger - nå bevæpnet med ny kunnskap som gjør at du kommer litt lenger enn sist. Men kunnskap er stort sett det eneste du tar med deg. I motsetning til andre roguelites som endrer evnene dine eller omgivelsene for å gi deg en unik opplevelse hver gang, kjemper du deg alltid gjennom de samme trange korridorene og bruker det samme våpenet.

I utgangspunktet kan man mistenke at de mange dødsfallene er en måte for utvikleren å trekke spillet kunstig i langdrag på. Men overraskelsene er også av positiv karakter. I likhet med The Stanley Parable lekes det med spilleren og forventningene, og man vet aldri hva som venter rundt neste hjørne. Jeg vil ikke røpe for mye, men ofte overrasker spillet deg med en absurd sekvens, en plutselig bosskamp eller til og med et midlertidig sjangerskifte som du virkelig, virkelig ikke så komme. Og selv om Anglerfish ofte erter deg, blir det aldri direkte ondsinnet. Nye snarveier åpner seg hele tiden, og hvis du har stått fast for lenge, kan du få en power-up eller så løser spillet rett og slett en gåte for deg automatisk.

En komplett gjennomspilling tar ca. 3 timer, og du blir ærlig talt ikke særlig klokere på hva i all verden som foregår. Men det spiller ingen rolle, for spillets historie, som inkluderer kannibaler, psykologiske traumer og (sannsynligvis) noe med familiesorg å gjøre, minner mer om et labyrintisk skrekkabinett enn en kinotur. Spillet legger opp til to ekstra gjennomspillinger, og selv om det er ganske imponerende hvordan utviklerne klarer å improvisere ut fra det samme riffet (musikken er for øvrig glimrende), ender de ekstra gjennomspillingene opp med å føles noe lengre enn den første - selv om de tar betydelig kortere tid.

Anglerfish er definitivt ikke for alle. Spillet er til tider litt masochistisk, og hvis du mener at spill skal være morsomme hele tiden, bør du nok se deg om etter andre opplevelser. Hvis du derimot liker spill som overrasker deg og leker med forventningene dine, er dette unike skrekkspillet, som koster rimelige 8,50 pund, absolutt verdt et forsøk.