Airblade

De fleste nikker ikke gjenkjennende til Criterion Studios, når man nevner navnet. Og det er i seg selv ikke rart. Firmaets korte forelskelse i Dreamcast resulterte i en flott, men meget kjedelig tittel kalt Trick Style. Ideen var god nok, og grafikken var overdådig - men en liten feil ødela det hele. Tony Hawks Skateboarding hadde rett og slett tatt hele markedet for skateboarding, og det at Trick Style var et hoover board spill med racer tendenser fallt tydeligvis igjennom. Men med Airblade har Criterion fått ferten av som skal til.

Plottet blir tykkere
Airblade et ambisiøst prosjekt, når det kommer til denne type spill. I stedet for bare å inneholde tricks, combo’er og små oppgaver, så begraver Airblade seg i et skikkelig plott. Dermed får spilleren utover forskjellige baner også en sammenheng og lysten til å utforske det hele dypere. Criterion har naturligvis ikke slengt alt overbord, når det kommer til oppgaver, men de er tett bundet sammen med selve historien. Og selvom den er meget enkel, så gir det denne type spill en helt ny dimensjon.

Grafisk spill med Renderware
Spillet er grafisk flott. Fordi Criterion Studios til hverdags også beskjeftiger seg med Renderware som de utvikler, er grafikken naturligvis lekker. Dette kunne allerede sees i Trick Style på Dreamcast, men her er det enda flottere. Animasjonene er dermed gjennomførte. De mange tricksene på svevebrettet ser ekte ut, selv om de fleste aldri ville kunne utføres. Banene er store og flotte. Det er masse steder du kan grinde, gjøre tricks og utforske. Så på dette planet fungerer Airblade fantastisk. Den generøse bruken av overflater og forskjellige miljøer, gjør det bare enda bedre.

Musikken er derimot forferdelig. Hvor andre spill av denne typen henter ekte musikere inn for å gi spillet den rette feelingen, så har Criterion valgt å få et fjols og noen tullinger til henholdsvis, å lage stemmer og musikken til spillet. Jeg ble mer enn dødirritert over å høre den tynne hip hop inspirerte musikken og den platteste lyrikken flyte ut gjennom høytaleren, mens jeg suste avsted på svevebrettet mitt. At det så også er de samme tre-fire låtene hele tiden, gjør deg bare enda mer rasende. Criterion skulle ha kastet noen penger etter noen ekte musikere og brakt lyden ditt hvor det grafiske allerede er.