Downhill Domination

Etter litt smått med research, som alltid er koselig før man begir seg ut på enda et skrive-eventyr, så fant jeg faktisk ut at Incog (ja, det er navnet på utviklern), er samme sjappa som har lagd "Twisted Metal" serien og monster-slåssern fra forrige året "War of the Monsters". Hm. Ble veldig overrasket når jeg fant det ut (at navnet aldri har festet seg tidligere må jeg. øh.. skylde på markedsavdelingen til Incog.. ellerno), siden "Downhill Domination" på ingen måte er en tittel som akkurat stikker seg ut i forhold til de forrige relativt høy-profil titlene til disse folka. Så da fra å være sikker på at jeg kom til å ha det kjempeflott med et møkkaspill ala. hvilket som helst annet ekstrem-sport møl begynte jeg nå å helle litt mot at det her faktisk kunne være et rent okei spill. Åh nei!

Hvordan skal man best beskrive dette spillet? Hm. Jeg vil si noe sånt som at det er et spill som minner veldig mye om 1080 på GC'en (som jeg faktisk også anmeldte her, aii). I motsetning til 1080 så er det veldig "over-the-top", og selvfølgelig det mest øyensynlige, spillet er jo satt på sykler nedover fjell og uten snø, i stedet for på snowboard nedover fjell og, ja, med snø. Når jeg tenker etter er det kanskje mest likt SSX i så måte, at det er helt fantasi-basert. Men følelsen man har når man spiller det er sånn ca. den samme som i 1080. Brettene man trår syklene nedover føles utrolig store, og frihetsfølelsen man får her er igjen lik den i 1080, men her har man allikevel en mye større frihetsfølelse, vel iallefall på en del av brettene (kommer tilbake til det), man kan kjøre sånn ca. hvor man vil, bare man styrer nedover bakken og ikke oppover, eller ..uh.. til siden.

Hovedparten av spillet går rett og slett ut på å hoppe på sykkelen og åke utafor skråningen. I begynnelsen har du ikke så mange baner å velge mellom så man spiller gjerne karriere modusen for å bygge seg opp en respektabel bunke av disse. Banene er delt opp i forskjellige geografiske steder som hver har en Freeride, Mountain Cross og Technical bane hver.

Freeride, er de virkelig store og åpne banene, disse er veldig breie og har for det meste mange forskjellige stier og veier man kan velge mellom for å komme seg ned fjellet. Lengden på disse kan faktisk komme opp i nesten 5 minutter for å kjøre ned hele greia.. og ja.. det er rimelig langt. Mountain Cross, er litt trangere baner som er litt cross-aktig. Nesten som sånt man ser på eurosport med motorsykler, rundt på sånne baner.. bortsett fra at det her er plassert, som alltid her, i nedoverbakke og på sykler. Technical banene er for det meste veldig trange og man må jobbe litt for å ikke tryne hele tida. Som navnet tilsier, disse er litt mer tekniske. Jau, innimellom må man faktisk bremse litt også. Hva?!

I tillegg til forskjellige karrieremoduser der du kjører og unlocker de forskjellige brettene og samtidig for fame og penger så er det selvfølgelig mulighet til å kjøre brettene en og en for å trene seg, eller mot klokka. Det finnes også moduser som Moshbowl og Superjump. Begge disse er så å si kjedelige å spille på og er ikke så veldig langvarig i sin levetid, men jeg kan vel kanskje allikevel forklare hva som skjer i dem. Moshbowl er en diger gjørmebolle som man kjører rundt i og poenget er å få has på de andre syklistene før de kverker deg. Superjump sier det seg jo egentlig selv hva er, man hopper og så er det om å gjøre å lire av seg det feteste trikset før man suser ned i bakken.

Du ble kanskje litt forvirret når jeg nevnte at poenget med Moshbowl er å kverke dine motstandere? Ikke? Jo, du ble det! Jeg har nemlig ikke nevnt selve kjøringen noe i detalj enda, lurer kanskje litt på om jeg skal gjøre det nå. Hva? Hm. Okay da. Vel, det er ikke så stort å fortelle egentlig, for selve kjøringen går av seg selv. Man har en knapp for å sykle på, man har en hoppeknapp, man har en knapp for å utføre angrep til venstre, og en for angrep til høyre, det er også knapper for å trikse mens man er i lufta. Ja, kontrollen er faktisk så enkel som dette, og etter å ha lært seg åssen sykkelen styres er det smal sak å manøvrere bakkene. Flottings. Langs brettene vil man finne alle mulige slags oppgraderinger på vei nedover. Dette i form av turbobooster, mer energi, våpenoppgradering osv, men man må være kjapp til å ta huk i disse for de computerstyrte syklistene er minst like ivrig som deg til å få fatt på litt ekstra fart, eller energi.

Når det er sagt så er ikke de AI-styrte tullingene så veldig mye å skryte av, og iallefall på de første 3-4 geografiske stedene er utfordringen de gir helt toskete merkelig. Det vil altså si, den første halvdelen av bakken ligger hele feltet rundt deg å presser deg til å gjøre ditt beste.. sånn som det skal være, men så, litt over halvveis så har du plutselig mistet hele bølingen. Hvorfor?! Ahh!! Det blir iallefall bedre etterhvert, men lenger ute blir også vanskelighetsgraden litt for stor til at jeg får særlig stor glede av det. Veldig synd!

Noe annet som er synd er de utrolig dårlige lydene som spillet er pepret med, alt fra stemme-samples til alle andre lydeffekter langs bakkene er.. rett og slett elendig. Buu. Og denne forferdelige skate-musikken .. vær så snill, pakk med ett par syler som jeg kan kjøre inn i ørene i stedet. Fysj! For å se litt lyst på det gir det meg en ypperlig sjanse til å høre på litt metal-musikk i stedet. Skal sies at denne flotte plata til Disiplin ikke har kjørt nok runder enda. Hui og hei!

Vel, på den mer positive siden er det grafiske helt ypperlig gjennom hele spillet, og fartsfølelsen er helt enorm. Synes egentlig ikke jeg trenger å si mer om det, screenshotsene bør vel tale for seg selv, sjøl om de noen ganger kan være litt misvisende. Her og der på de største banene kan man kunne oppleve litt lugging i form av nedsatt bildepersekund, sånt er veldig synd i et spill der farten er det store punktet.. iallefall om du befinner deg i krasjkurs med et tre og du trykker analogstikka til venstre så langt den går og hardt du klarer, lyden av tretthet lekker ut i luften fra den svart plastkontrollern men, nei.. blod på treet. Uffda.

Sånn rent bort ifra disse irritasjonene jeg nå nevnte mot slutten, de er tross alt ikke så forferdelig store som jeg kan ha gitt uttrykk for (pust inn, pust ut), så er spillet sett under ett en veldig solid pakke. Og er iallefall for denne personen som lyn ut av det grå av en overraskelse.. ut av det blå? Kommer du over dette spillet billig er det bare å dra opp lommeboka med en gang, dvs. om du stoler på meg .. det er vel ingen grunn til å ikke gjøre det?