Hitman 2: Silent Assasin

Hvis du er lei av fete blikkenslagere med italienske navn på GameCuben din, har du nå - langt om lenge - muligheten til å spille samvittighetstynget leiemorder. Hitman 2: Silent Assassin har dukket opp til Nintendos lille terning. Vår flintskalla helt med det sjarmerende navnet 47, har trukket seg tilbake til et siciliansk kloster. Hans fortid og samvittighet plager ham, mens han med stor omhu passer prestens tomater. Presten blir imidlertid bortført, for slikt hender jo på Sicilia, og 47 føler seg kallet til å gjenoppta sitt gamle og til tider blodige håndtverk. I første omgang gjør han det bare for å befri sin venn, men snart er han fanget i et større spill, som fører ham til Japan, Rusland, Malaysia og India.

Underveis har utvikleren presteret å legge seg ut med det internasjonale Sikh-samfunnet, på grunn av det oppdraget som foregår i India, og hvor 47’s motstandere er turbankledde skurker. Allikevel er det lovlig sent at Hitman 2 gjør sin entre på GameCube. Dels rommer spillet intet nytt i forhold utgivelsene til andre plattformer - og dels er det sluppet adskillige utmerkede action-/stealth-titler siden Hitman 2 dukket opp for første gang. Dermed fremstår spillet som en smule gammelt. Så er det noen vits å slippe det nå i det hele tatt?

Som i PS2-utgaven er ikke styringen heldig gjennomført. Det krever betjening av to knapper eller stikker å bevege vår helt. Samtidig er spesielt den vertikale styringen av 47’s bevegelser og utsikt meget slapp, så det kan faktisk betone seg som temmelig probelmatisk å gå en tur i den sicilianske klosterhagen, hvor vår genetisk manipulerte helt har forsøkt å trekke seg tilbake til.

Til gjengjeld er grafikken knivskarp, og GameCube-utgaven kan godt måle seg med PS2-utgaven. Sant nok er ikke detaljer i bakgrunnen tegnet med like høy oppløsning som de i forgrunnen, men helhetlig sett er det visuelle inntrykket flytende, realistisk og meget detaljert. Det oppstår dessverre situasjoner hvor spillets frame-rate har problemer. Dessuten kan man nærmest se inn i hodet på nr. 47 når han kikker loddrett opp i luften, som om det er det en papmaché-gris, som ikke er helt ferdig.

Fra første stund er lyden med på å legge et solid grunnlag. Den dramatiske handlingen, de skiftende geografiske stedene og den skjebnetyngede hovedpersonen blir ’malt’ med passende musikalske penselstrøk. Lydeffektene er derimot noe mer anonyme og uten den siste avgjørende finishen, som kunne ha løftet den lydmessige spillopplevelsen til en absolutt toppkarakter.

For en GameCube-eier kommer Hitman 2: Silent Assassin som sendt fra himmelen. Det er jo ikke akkurat snakk om yngletid for de litt mer blodige titlene til den lille terningen. Det er en fornøyelse å sitte med et spill, som ikke mekanisk har lagt vekten på hemningsløs skyting eller vold. Det er kanskje de som synes 47 er blitt en kylling, når han kan bruke kloroform til å bedøve sine motstandere med, eller en golfkølle til å midlertidig sette dem ut av spillet med. Men det er nettopp kombinasjonen av alternative våpen og nødvendigheten av å kunne komme ubemerket inn på ofrene, som gjør spenningen i Hitman 2 så unik. Hovedpersonen og handlingen er fortsatt sterk, selv om spillet i forhold til andre plattformer, begynner å vise spillmessig ølvom og grå hår. Jeg må allikevel innrømme at den filmatiske stilen og de nydelig gjennomførte stealth-elementene i spillet kan få meg til å være overbærende med en god del