Playstation fyller 20 år!

Det begynte som et forsøk på samarbeid mellom Nintendo og Sony, men det skulle vise seg at japanske forretningsfolk ikke nødvendigvis leker så veldig godt sammen. Vi skal ikke forsøke å spå hva som kunne ha skjedd hvis vi hadde fått Nintendo Playstation midt på 90-tallet, men heller være takknemlige for at utfallet ble slik det ble. Den enorme suksessen Sony opplevde med Playstation fra 1994 og i årene fremover hadde stor påvirkning på resten av spillbransjen, og hvem er vi til å klage?

Det føles en anelse prematurt å feire 20-årsdagen til en konsoll som ikke ble tilgjengelig her i landet før i 1995, men vi har valgt å se gjennom fingrene på denne lille detaljen (noe vi sikkert gjentar når Xbox One runder to tiår på markedet om 20... unnskyld, 19 år). Vi har valgt å fokusere på våre opplevelser sammen med den grå konsollen, og advarer herved mot sippete tekster om hvor bra alt var før i tiden. Hvis du vil lese om hvordan den ble til, så kan du sjekke ut Wikipedia...

Playstation, Playstation 1, PS One, Den grå klossen. Uansett hva du kaller den, var det denne som startet showet for Sony.

Tor Erik Dahl
Jeg hadde allerede gått på en smell i barndommen. Mitt ønske om ikke å gjøre som alle andre hadde sørget for at jeg eide en Sega-konsoll fremfor en NES, og selv om jeg har gode minner fra tiden sammen med Alex Kidd, så er han ingen Mario. Ikke klok av skade fulgte jeg opp med å gå for Mega Drive på starten av nittitallet. Bevare meg vel, for en sta unge.

Heldigvis sparket puberten inn i siste liten, og jeg måtte prøve å være som alle andre (overlevelsesinnstinktet er fantastisk). Derfor festet jeg blikket på Sony Playstation - en konsoll med "voksne" spill. Uttrykket "skal vi spille Nintendo?" ble byttet ut med "skal vi spille Playstation?" uavhengig av hva man egentlig spilte på, og jeg forsto hva jeg måtte gjøre. Uten noen form for fast inntekt ble jeg nødt til å skaffe meg en jobb. Aldri i verden om mamma skulle spandere to og et halvt tusen på noe så tåpelig som en spillmaskin! Hun kunne imidlertid sette meg i arbeid, og det gjorde hun. Jeg tilbragte mange kvelder etter skolen på en høyttalerfabrikk. Der satt jeg og skrapet vekk overflødig støp fra et dårlig parti med magnesiumkurver. Du trenger ikke å vite hva det betyr, bare vit at det var et blodslit.

Etter mange, mange timer med akkordjobbing kunne jeg endelig gå i butikken og si de magiske ordene "Jeg skal ha en Playstation". Jeg fikk en kjempegod deal på både Destruction Derby 1 og 2, og med penger til overs fisket jeg tak i Tekken også. Den tyve minutter lange turen hjem føltes som tyve timer, og all entusiasme og glede forsvant da jeg fant scart-kabelen. Den passet jo ikke i min TV. Jeg døde litt den dagen. Heldigvis har jeg verdens beste mamma, og hun kjørte meg tilbake til byen for å få ting i orden igjen. Vel hjemme fikk jeg oppleve det folk sier om at man ikke setter pris på toppene før man har nådd bunnen, og denne dagen nådde jeg nye høyder.

Jeg rørte aldri det første Destruction Derby, men jeg hadde ufattelig mange gode timer sammen med oppfølgeren og Tekken-spillene. Alt kan jeg takke de vanskelige folkene hos Sony for, og det skal jeg også gjøre. Takk, Sony - og gratulerer med 20-åringen.

Gran Turismo er ikke lenger helt i teten, men i gode gamle dager var det ingen hverken over eller ved siden...

Tomas Veiden
Kanskje var det en liten skuffelse jeg følte på kroppen da jeg pakket opp en firkantet, lysegrå boks for drøye X antall år siden. Det eneste jeg kan huske, er at jeg på forhånd hadde veldig lyst på Super Mario 64, og det fantes jo ikke på Playstation 1.

Siden den gang har det ikke vært mye «adgang forbudt» på Playstation. Jeg har brutt tyngdekraften i både Wipeout og Gravity Rush, infiltrert militærbaser forkledd som pappeske og stanset meteorer med stø kurs mot kloden. Jeg har hatt en robot på ryggen, en røyskatt på skulderen, og sendt tusenvis av eksploderende pingviner til den sikre død. Jeg har spilt fotball med biler. Fotball. Med biler.

Playstation er kanskje en rekke ensfargede plastbokser i det de pakkes opp fra emballasjen, men når man plugger dem inn blir de noe helt annet. Fra kronblad som seiler på vinden, til sekkefolk og skogvoktere som bygger naturvennlige kanoner: Playstation har nå i tjue år gitt plass til all verdens farger og fasonger. Gratulerer så mye med dagen!

Sofia Hariz
Forrige lille julaften startet jeg og kompisene en ny tradisjon - 23. desember skal vi alle sitte i kjellerstua til mine foreldre og spille Tekken 3 (et av mine favorittspill) på Playstation. Da storebrødrene mine fikk konsollen for første gang, fant jeg meg selv klistret til skjermen mens de spilte Driver og Die Hard. Da jeg endelig fikk meg Spyro og Rayman var jeg hektet, og øyeblikket jeg rundet Tekken 3 sitter fortsatt friskt i minnet.

I 2012 rotet jeg gjennom gamle bokser, og følelsen av nostalgi ble overveldende idet hendene mine fant den gamle konsollen. Minnene strømmet på der den gamle logoen fylte skjermen. Min kjærlighet for Playstation kommer fra minnene - fra Spyro som barn, Singstar som tenåring og GTA V som voksen, og sjansen er stor for at runde to med Tekken 3 på lille julaften på den gamle konsollen blir et av årets spillhøydepunkter for min del.

Sony så Nintendos ensomme analogspak... og doblet!

Kenneth Flage
På midten av nittitallet revolusjonerte Nintendo vår verden ved å plassere en ensom analogspake midt på kontrolleren. Den gjorde førstepersons skytesspill mulig på konsoll, og ved hjelp av den lille spaken ble GoldenEye 007 til en av datidens artigste flerspilleropplevelser.

Men, ikke lenge etter dette var det noen hos Sony som våget å stille det kontroversielle og revolusjonerende spørsmålet; "Hva med... to analogspaker?". Jeg ser for meg utvikleren som ytret disse ordene ble båret på gullstol gjennom Sonys kontorer, fordi dette mennesket hadde åpenbart sett framtiden.

Der én analogspak gjorde det mulig å leke litt med førstepersons skytespill gjorde to analogspaker det også mulig å spille de. Det å ha to spaker som styrer kamera og bevegelse uavhengig av hverandre gir en kontroll som nesten når opp til det PC-spillere nyter med deres mus og tastatur.

Glem selve konsollen. Det er nemlig Dual Analog Controller, og DualShock, som virkelig var revolusjonerende med den første Playstation.

Vi utfordrer deg til å finne en venn som aldri har testen noen av Tekken-spillene.

Morten Bækkelund
Når vi skal finne på nostalgiske spillminner til replay-seksjonen i Gamereactor-magasinet, blir ofte Kim Visnes irritert på meg. - Du nevner jo bare Playstation-spill jo, grynter han. - Husker du ingenting annet liksom?

Og sannheten er at nei, jeg gjør i grunn ikke det. Da jeg var liten brukte jeg og vennegjengen mest tid på fotball, sykling og mer tradisjonelle fritidssysler, og det var først da Playstation kom og tok Norge med storm vi fikk øynene opp for digital moro. Jeg har naturligvis spilt Mario som alle andre, men det er først og fremst fra Playstation jeg har de gode, tidlige spillminnene mine. Både fra de "vanlige" spillene som Tekken og Gran Turismo, og de mer obskure titlene som det herlige Vigelante 8 (det med bilene som skyter hverandre) og Track and Field. I det sistnevnte skulle man i det fleste øvelsene trykke så fort man kunne på to av knappene, og løsningen ble å stryke over kontrolleren så raskt vi kunne med et batteri. Det gikk mye fortere, selv om knappene ble fortere slitt i stykker.

Dette er en hyllest til Playstation og med det premisset føler du det kanskje fristet til å kritiserer det jeg nettopp har skrevet. - Du var jo ikke en ekte nerd eller spillentusiast, tenker du kanskje. - Du bare ble med på lasset da det ble populært, og det er derfor Playstation stikker seg ut for deg! La meg svare på følgende vis. I dag jobber jeg med å skrive om spill. Jeg lever faktisk av dataspill. Jeg har brukt tusenvis av kroner på PCen min og har i skrivende stund fem konsoller i huset. Det er mulig jeg ikke var en ekte nerd før, men jeg er det i hvert fall nå, og det er i hovedsak Playstation sin fortjeneste. All ære til den grå lille boksen, og dens etterfølgere!

For et firkløver!