Infamous: Second Son

Det er snart ett år siden Sony annonserte Playstation 4 foran en fullsatt sal et eller annet sted i New York. Mens en hel verden fulgte streamen, entret Sucker Punch scenen for å annonsere en aldri så liten godbit. Det var selvfølgelig Playstation 4-eksklusive {Infamous: Second Son}.

Siden den gang har vi latt oss imponere av den ene vakre traileren etter den andre. Heftige actionsekvenser med skarpe bilder, fete eksplosjoner og nydelige røyk- og lyseffekter har stått på menyen hele veien, og i dag skulle vi endelig få teste spillet på egenhånd - for første gang.

Uten å bruke mye tid på å oppdatere dere som er nye til spillserien, så kan jeg si så mye som at det er snakk om en hovedperson (Delsin) med spesielle evner. Fra å være basert på elektrisitet i de to foregående spillene, henter vi nå krefter fra røyk og neonlys. Man kan fortsatt velge om man vil være ond eller god, og det er fortsatt en åpen verden.

I min prøvespilling blir jeg kastet inn i midten av en historie, og det er slett ikke så lett å henge med på hva som har skjedd eller hva som skal skje. Jeg har tydeligvis nettopp møtt en jente, og jeg tolker den lille informasjonen jeg får som at hun har gitt meg en ny type krefter - basert på de tidligere nevnte neonlysene. Hun har også spesielle evner, og det skal vise seg at fiendene jeg møter også har noen triks i ermet.

I tillegg til å kunne skyte ildkuler og laserlignende prosjektiler kan Delsin løpe rett opp vegger og over hindringer i samme stil som i {Prototype}. Det er en kul mekanikk, og det gjør utforskningen til en lek (morsom sådan).

Hvis vi skal komme til poenget, så føles det som et skikkelig nestegenerasjonsspill. Bildeoppdateringen er stabil og behagelig, og lyseffektene er veldig fine. Det er mye fokus på ansiktsanimasjonene i mellomsekvensene, og det er med god grunn. Disse tar seg godt ut på Playstation 4, og leppesynkroniseringen sitter (det skader selvfølgelig ikke at stemmeskuespillet også er bra). Eksplosjoner og røyk ser også veldig bra ut, og med riktige kameravinkler ser også regnet riktig så vakkert ut. Det er derimot litt vekslende hva angår teksturer. De ser bra ut hvis du ser vinkelrett på dem, men fra siden er de ofte flate og livløse.

Det skal derimot godt gjøres å tenke så mye over dette, for det er ikke lett å stå stille lenge nok. Spillkontrollen føles som et bra kompromiss mellom å være tight nok til å gi spilleren kontroll, og samtidig romslig nok til å passe et spill hvor du skal bevege deg raskt fra en fiende til en annen mens du lenker sammen kombinasjonsangrep. Det kan for så vidt være lurt å ta seg en tur rundt i byen mellom kampene, for den er både fargerik og innbydende.

Det er vanskelig å beskrive selve spillopplevelsen. Som jeg nevnte ble kastet inn i en historie jeg ikke aner noe om, og fiendene mine har evner jeg ikke vet hvordan de fikk eller hvordan jeg best kan nedkjempe dem. Etter en gjennomspilling som «snill gutt» valgte jeg heller å satse på å være ond, eller slem om du vil. Resultatet av dette var et helt annet oppdrag. Som snill skulle jeg ta knekken på dopsmuglere, men som ond gikk jeg rett i strupen på D.U.P. (Department of Unified Protection). Jeg vet ikke om det vil bli slik i det ferdige spillet, altså at man følger ulike historiegrener i like stor grad som dette, men det var absolutt interessant nok til å gjøre fremtidige valg litt vanskeligere.

Demoen var altså litt rotete satt sammen, og det var litt vrient å få taket på selve settingen. Hele handlingen foregikk dessuten på natten, så jeg har ikke så mye (ingenting) fornuftig å si om sollyset eller dagliglivet i Seattle. Det lille jeg fikk spille av {Infamous: Second Son} ga uansett mersmak. Definitivt. Jeg gleder meg til å lære Delsins evner å kjenne, og jeg gleder meg til å rive hele Seattle i fillebiter før jeg starter på nytt som snill gutt.