Faces in the Crowd

Anna Merchant lever et godt liv. Hun er den eneste i venneflokken i et forhold, har en fin jobb i barnehage og er fornøyd med sin situasjon. Alt endrer seg idet hun etter en fuktig kveld på byen blir gående hjem alene. På veien aner hun fred og ingen fare. Et par har sex bak et stillas på en bro, og hun smiler lekent. Det vil si, helt til mannen skjærer strupen hennes på tvers. Lykkelige Anna blir raskt den nest uheldige personen på broa idet kjæresten Bryce ringer (lydløs, folkens!), og morderen slenger henne ut i vannet. Anna kommer seg unna, men slår hodet borti en kant og blir diagnostisert med prosopagnosia - en lidelse som endrer ansiktstrekkene til personene rundt deg sporadisk. Anna har dermed ingen måte å gjenkjenne verken ham eller sine bekjente på, og et sirkus uten like står på trappene.

Etter hvert får vi vite at Anna ble overfalt av The Tearjerker Killer, en seriemorder som voldtar og dreper kvinner før han gråter over kroppene deres. Politiet har ingen ledetråder, og Anna presses hardt for å huske hvordan mannen ser ut.

Konseptet er bra. Flere av situasjonene her er forlokkende - det faktum at Anna ikke engang vil gjenkjenne ham om vedkommende står rett foran henne er nervepirrende i seg selv, og brukes til god effekt flere ganger i løpet av filmen. Regissør Julien Magnat bruker spesialeffekter for å omforme ansiktstrekkene til de forskjellige mennene hun støter på, og bytter ved flere anledninger nye ansikter for å øke forvirringen. Dette funker bra i starten, men Magnat faller dessverre for fristelsene og klisjéfellene litt for ofte.

Magnat prøver nemlig å narre oss litt for ofte, og til slutt føles det overflødig. Det blir så mye frem og tilbake mellom så mange potensielle elskere og bekjente at det ikke bare blir umulig å følge med, men også uinteressant. Når man roper ulv litt for mange ganger er det som kjent ingen som bryr seg etter hvert, og det er beklageligvis også tilfellet med Faces in the Crowd. Magnat har ikke klart å videreutvikle det spennende konseptet, og ender opp med å dra ut historien så langt at vi ikke lenger bryr oss om hvem Anna tilbringer tiden sin med.

Milla Jovovich gjør en relativt god figur som Anna. Resten av skuespillerne føles dessverre stereotype, og er ikke godt nok skissert til å få et varig inntrykk. Julian McMahon prøver eksempelvis alt han kan for å gjøre sin politibetjent interessant, men får det likevel ikke helt til. Det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at historien beveger seg tregt, men denne anmelderen følte i alle fall at forholdet dem imellom kunne blitt kuttet med om lag ti, tyve minutter.

Faces in the Crowd starter bra, men mister all spenning og suspens i andre halvdel. Ettersom vi hele tiden vet at Anna kjenner morderen er det vanskelig å investere seg etter å ha blitt narret 17 ganger, da man heller nikker gjenkjennende mot skjermen fremfor å gispe i forbauselse. Faces in the Crowd er helt grei thrillermat, men ikke noe mer.